I et britisk velfødd og klassisk pent familiehjem bor mor, far og lille Joey, samt en barnepike. Sistnevnte har sitt svare strev med den vanskelige og egenrådige gutten Joey, som en dag hentes hjem fra barnehjem, to år etter at hans lillesøster døde hjemme under tragiske omstendigheter. Hva som nøyaktig skjedde vites ikke, men Joey ble anklaget for å ha druknet søsteren i badekaret. Tilbake i hjemmet sitt, sliter mor Virginia med psyken og store bekymringer rundt Joeys oppførsel, mens han selv raskt havner i nye problemer og fantestreker.

Joey fortsetter også å hevde at det er barnepiken som er ansvarlig for søsterens død, samt for mye annet rart som skjer i huset. Den eneste som tror lille Joey er nabojenta som kanskje ser ting litt mer fra et barns ståsted, og ikke fra de ”blinde” voksnes. I rollen som barnepiken står Hollywood-ikonet Bette Davis, i en rolle som ikke bare kler henne forferdelig godt, den er også en veldig typisk Davis-karakter.

Fantastisk castede hovedroller

Davis som den standhaftige, bestemte og, i hvert fall tilsynelatende stabile barnepiken, står soleklart i sentrum for begivenhetene. I starten er hun både fullt respektabel, troverdig effektiv og nærmest nøytral i både omgang med Joey og det som skjer. Etter hvert utfordres også hun såpass sterkt av hendelser at selv denne stødige barnehjelpen får problemer med å holde maska og sitt stødige sinn. Bette Davis svært karakteristiske ansikt, uttrykk og sminke blir nesten på grensen til teatralsk overtydelig, som alltid med Davis, men nettopp derfor gjør hun seg også så knakende godt i slike småskumle og litt tvetydige karakterroller. Blant hennes beste som sådan kan man aldri glemme den enda mer kyniske karakteren hennes Baby Jane Hudson fra ”Whatever happened to Baby Jane?”, en av mange andre ’må se’-filmer med Davis!

Mot henne spiller en nærmest like fantastisk godt castet skuespiller og en karakter som nagler sin rolle i denne filmen. William Dix i rollen som frekke, freidige og morbide Joey, en forøvrig klassisk nesevis britisk liten borskjemt drittunge, er et syn i sin rolle og er fullstendig overbevisende og troverdig. Her er verken overdrivelser eller underdrivelser, men heller en fremstilling av et stabeist av en guttunge som man lett kan kjenne igjen fra barndommen, enten det var en selv eller drittungen i klassen som var slik og slik. Alt i fra blikk, via kroppsspråk og replikkavvekslinger gjøres så balansert og uanstrengt fra Dix sin side at det er en fryd. Samspillet mellom ham og Davis blir følgende som krutt og en opplevelse i seg selv.

Mary Poppins onde søster, eller Djevelens barn?

Hele spenningen, energien og brodden i manus ligger i dette destruktive og litt mystiske forholdet mellom barnepiken og Joey. Hele tiden må vi spørre oss selv om hvem som lyver, hvem som virkelig er gal her. Helt frem til slutten klarer filmen å holde på disse elementene og gjør slik at filmen heller ikke faller verken i spenning eller mystikk. Rent psykologisk er det også interessant å se skildringen av barns handlinger, versus de voksnes, og videre også hverandres reaksjoner og behandling av hverandre. Hvem kan ikke slik kjenne seg igjen i det å ikke bli trodd på av mor eller far, fordi de voksne ’alltid har rett’, eller på den annen side, hvor mange frekke og lygende barn har ikke prøvd seg på den ene og andre rampestreken opp igjennom barndommen?! Hvorvidt det til slutt er barnepiken som står bak flere av de merkelige hendelsene i hjemmet, som en slags ond variant av Mary Poppins, eller om det faktisk er Joey som er den utspekulerte djevelungen, blir slik det sentrale spenningsmomentet filmen igjennom.

Det sies lite om bakgrunnen for Joeys oppførsel dog. På barnehjemmet skyldes det først og fremst på at ’barn er ofte slik’, i spørsmålet om hvorfor han oppfører seg så stygt. I et forsøk på å få han inn i sikre og trygge rammer igjen, prøves det altså å få ham tilbake til hjemmet sitt, dog uten forbedringer. Selvsagt er utgangspunktet i denne utydelige grunnen til hans oppførsel som skapt for et tvetydig manus og karakter, som igjen avler spenning og edge rundt hvem som egentlig er syk i hodet her. Sett fra et realistisk ståsted er det jo klart at disse elementene slik sett behandles litt vel enkelt, selv til på 60-tallet å være. Her ligger det liksom innbakt en typisk filmatisk ”sannhet”, særlig godt sett i filmer som ”Omen” og liknende, nemlig at barn nettopp ’er litt slik’, i verste fall direkte onde. I ”The Nanny” spilles det derfor også litt på dette, at barn kan være svært utspekulerte, frekke og på grensen til onde, men hvor graden av hvor mye slik de er varierer svært strekt, heldigvis, både innen film og i virkeligheten. Enten det altså er barnepiken som er riv ruskende gaga i hodet, eller det er lille Joey som tvinner sine voksne folk rundt lillefingeren, ja så spiller både Dix og Davis skikkelig overbevisende utspekulerte, på hver sin måte!

Stødig regi i sort/hvitt

Selv om ”The Nanny” er fra 1965, da fargefilmen for lengst var en vanlig ting, er filmen altså i sort/hvitt, noe som funker helt ypperlig. Mange nære closeups av ansikter, samt en stødig filmatisk regi, gjør at hele filmen virker tidvis teatralsk og kullissepreget, men på en god måte. Man føler nemlig ikke at man er på et filmsett, mer som i et faktisk hus og hjem. En grådig og avdempet bruk av spenningsmusikk, overraskende kameraføring og spenningsscener, tilfører et preg av thriller og mystikk, mer enn av direkte skrekk og gru. Heldigvis, for en overdrivelse på disse punktene kunne fort dratt spenningen og troverdigheten i historien over stokk og styr, slik så alt for mange amerikanske skrekkfilmer som kjent har gjort og fremdeles dessverre gjør.

Noe kjempeskummel film er ”The Nanny” altså ikke, men i det mentale og psykologiske spillet mellom Joey og barnepiken er det en nerve og drivkraft som virkelig får hjulene til å gå i seeropplevelsen. Dette er derfor fremdeles en svært fornøyelig film som har så store kvaliteter at den på mange måter ikke skjemmes av at den tross alt er 50 år i år. William Dix står på imdb.com bare kreditert med to andre roller i sin skuespillerkarriere. Dette er synd, for rollen hans som Joey Fane setter virkelig inntrykk i denne filmen og bidrar sterkt til mengden uforglemmelige og ufordragelige barnekarakterer på film! Historien og tematikken i ”The Nanny” er ikke alt for dyptpløyende i problemstillingen rundt vanskelige barn og for øvrig psykologi, men gir nok troverdige og virkelighetsforankrede spenningsmomenter som man kan kjenne seg igjen i og relatere seg til til at filmen fremstår som både utspekulert, dristig, litt annerledes vågal og ondt fortalt totalt sett. Drevet av et godt grunnlag i en historie som umiddelbart fenger, gestaltet av sterke hovedroller, forblir ”The Nanny” en psykologisk thriller som virkelig fortjener sitt publikum, den dag i dag.