En gruppe barn evakueres fra London og ut på landsbygda under andre verdenskrig. Sammen med to unge damer ankommer de til et stort og forfallent herskapshus. Her kan det i utgangspunktet virke trygt for tyskernes bomber, men når de flytter inn her vekkes husets mørkeste beboer og følelsen av trygghet smuldrer opp i natten.

Oppfølgeren til den rimelig gufne og svært så stemningsfulle ”The Woman in Black” fra 2012 er her, nå enda mer mørk, dyster og ekkel. Eller, det vil si, hvorvidt den er ekkel og skummel beror på flere elementer selvsagt. Som skrekkfilm er den tidvis irriterende bråkete, og skremmer slik mest kun med øredøvende høye ubehagelige lyder, noe som jo ikke står høyt i kurs angående skrekkvalitet! Foruten dette er det heldigvis godt med stemninger og ekle følelser av alltid å være overvåket på denne mørkets øy.

For, denne spøkelsessoga er nemlig så mørk og diffus som undertegnede noen gang kan huske å ha sett en film! For det første er bildene svært dempet i lys og klarhet, mens et stadig mørke og fravær av sol, samt masse tåke og mørke kriker og kroker bidrar til alt dette. I starten er det irriterende, sittende og myse mens man aller mest føler man har to tykke lag med mørke (3D)briller foran øynene, men etter hvert blir man litt mer vandt til dette, og filmen får slik videre en helt egen stemning og uttrykk grunnet dette. Ja mørket gjør virkelig mye med stemningene her, for plutselig rører noe i bildet på seg som man ikke har klart å få øye på i starten, og disse scenene er det mange av, noe som er det beste ved filmen rent spenningsmessig. En kan også like at man ikke får se denne sinte gamle svartkledde damen så alt for tidlig, eller ofte, for det gjør henne enda mer mystisk.

Rent historiemessig er det både et mørkt bakteppe også med tanke på krigen som smeller og herjer i bakgrunnen, bokstavlig talt. Dette gjør historien om disse barna og de voksne hakket mer interessant, men totalt sett er det på det jevne hvor spennende karakterrelasjonene er her, til det er hovedpersonene litt for vanlige og flate. Det beste ved karakterene er skrekken og stemninger observert igjennom barna, for som vi alle vet så er barns fantasier og mareritt tidvis heftige saker! Etter hvert tar det hele en konkret vending, en forandring og slutt som heller ikke er aldeles medrivende, men grei nok.

I det hele tatt er nettopp ’grei nok’ noe som kjennetegner denne oppfølgeren. Her er masse herlig gammeldags, gotisk og bekmørke stemninger, og settingen er akkurat som i førstefilmen fabelaktig med denne isolerte øya, huset og tidevannet som avskjærer dem fra sivilisasjonen og nærmest fanger dem inn med vannet rundt øya. Som skrekk blir den litt kjip og enkel, noe den altså likevel tar godt igjen med sitt totalt overdøvende mørke, nærmest i alle ledd. Som oppfølger klarer den dessverre ikke å heve seg til noe mer enn et pent og stemningsfullt skrekkdrama, dog nærmest som et eneste langt drømmeaktig mareritt, selv for oss voksne. Dette er videre noe som kan være en sterk kvalitet i seg selv, alt ettersom hva man forventer seg når man går inn i kinosalen.