Den 50 år gamle og kjente språkforskeren Alice Howland begynner å glemme ord, og får etter hvert den knusende diagnosen tidlig Alzheimers. En kamp for å holde kontakten med den hun engang var, samt det å opprettholde de sterke båndene med sin familie med mann og tre barn byr på ytterligere utfordringer.

Det er ikke akkurat første gang Julianne Moore innehar en sterk karakterrolle. Filmer som ”Boogie Nights”, ”The Hours” og ”Far from Heaven” er alle bare noen eksempler på hvor Moore har briljert. Disse nevnte filmene er også grunnen til at hun har blitt Oscar-nominert fem ganger, og også i ”Still Alice” klarer hun å overbevise så det holder med sitt sedvanlige naturlige og balanserte jeg. Noe karrieretopp oppleves det likevel ironisk nok ikke som, fordi rollen er litt for ”enkel” og flat tross alt til å by på de virkelig store utfordringene, noe Moore forøvrig helt klart også klarer. Men i det ”enkle” vi her ser presentert, ligger selvsagt også stor skuespillerkunst, og nettopp derfor fortjener rollen all den oppmerksomheten den kan få.

Å skildre denne Alice, med stadige hull i hukommelsen, skildres både hjemmefra og på jobben. Som professor kan hun plutselig få blackout midt i en forelesing, glemme tema og samtaleemne, mens privat går det etter hvert enda verre med alt fra å glemme hvor toalettet i huset er, via stadig å måtte spørre om samme ting om igjen og om igjen, til det å ikke engang huske sine egne barn.

Den klassiske og behagelige filmatiske stilen til regissørparet Richard Galtzer og Wash Westmoreland skaper en rolig og fornuftig måte å skildre dette temaet og handlingen på, samtidig som at enkelte små grep reflekterer Alice sine opplevelser på en pen og beskrivende måte. Rent filmatisk er filmen altså ikke noe utenom det vanlige, men hvor handlingen griper om oss fordi det settes i gang en stor tankerekke i hodene våre, om vårt eget liv, og hvordan det må være å miste seg selv foran sitt eget speilbilde slik som dette. Vi kan alle kjenne oss litt igjen i det å glemme ting, men hvor Alice selvsagt ikke klarer å hente seg fort inn igjen slik vi gjør. Dette er både skremmende, fælt og medrivende!

”Still Alice” balanserer altså godt skildringen om Alice sitt forfall, uten å bli svulmende tragisk, ei heller for positivt oversminka, nei det virker nesten som en godt dempet skildring av sykdommen dette her, hvor virkelighetens bilde nok er tidvis ganske så mye mer fælt enn her skildret. Igjen står likevel et stert drama som man tar til seg i ettertanke og som samtidig må beundres for å på en slik tydelig og god måte vise sykdommen på denne måten, en sykdom som Alice selv sier hun håper ikke blir like skambelagt for folk etter henne, som den er fremdeles, noe man veldig godt kan si seg enig i selvsagt. Det er rett og slett vanskelig, med denne regien og skuespillet, å se for seg et bedre, velbalansert og menneskelig portrett av Alzheimers enn dette her. ”Still Alice” slår på ingen måte på stortromma, noe som nettopp gjør den til den fine filmopplevelsen den har blitt.