Studenten Sigrid blir en dag hodestups forelsket i den tyve år eldre forfatteren Kåre Tryvle, og imens dette skjer klarer de mer å finne seg selv enn hverandre. I samme by treffer vi Trine, en utagerende kunstner som står foran sitt store gjennombrudd men hvor en svært lite passende graviditet stikker kjepper i hjulene. Heldigvis treffer hun på den staute trelastarbeideren Agnes som tror hun snart skal dø og derfor vil kontakte sin bortadopterte sønn. Alle tre kvinnene famler på en nærmest desperat jakt etter seg selv og lykken.

Basert på den kritikerroste boken ”Vente, blinke” av Gunnhild Øyehaug har regissør Yngvild Sve Flikke brakt historien til det store lerretet, og ikke så rent sjeldent er dette både vittig, tankevekkende og underholdende greier.

I en på mange måter klassisk småromantisk og svært frustrerende ’finne seg selv’-historie ser vi gode karakterer i hovedrollene spilt av Henriette Steenstrup, Anne Krigsvoll og nykommer Inga Ibsdotter Lilleaas. Alle tre har såpass store utfordringer og hendelser i livene sine at det ikke er vanskelig å verken la seg underholde eller engasjeres av disse. Godt er det også at de er såpass forskjellige at de slik også spenner over et bredt spekter av mennesketyper. Selve sammenflettingen av disse er imidlertid svak, det eneste som nesten er felles for dem er at de alle bor i Trondheim, en by som sjeldent eller aldri har vært hovedlocation for en norsk kinofilm før, noe som er gledelig og overvære.

Rent filmteknisk er det en litt varierende kvalitet i lydbildet her, særlig i musikken som tidvis er vanskelig å si om befinner seg onscreen eller offcreen, noe som gir et inntrykk av uferdighet. En god bruk av selve byen og Trondheim sentrum er godt gjort, mens enkelte innslag av flotte naturbilder fargelegger historien. Da er det verre med den dominerende fortellerstemmen som er lagt på og som kommenterer mye av handlingen. Det hadde vært enda mer ønskelig om selve scenene og handlingen kunne fått fortelle historien selv, uten at fortellerstemmen og tydelige poetiske grep i denne tilknytning var så fremtredende. Tematisk er sentrale elementer som oppvekst, tilhørighet, vellykkethet, klisjéer, og det å ikke finne seg selv helt sentralt, noe som tidvis blir litt ironisk mye grunnet filmens bruk av klisjéer i seg selv. Heldigvis understrekes dette litt mot slutten, og både karakterer og handling griper mer og mer om oss etter hvert som historien skrider frem.

Skuespillet og karakterene til Steenstrup og Krigsvoll er dessuten såpass medrivende at vi rekker bli glade i dem innen filmen er over, mens famlingen til den unge Sigrid er noe alle kan kjenne seg igjen i. Som menneskedrama er derfor ”Kvinner i for store herreskjorter” en både morsom, særegen og i god grad virkningsfull film, men hvor ujevne elementer og sider ikke alltid sparker like sterkt. Det er likevel særlig karakterene og i manus, skrevet av forfatter Øyehaug selv og regissør Flikke, som gjør denne filmen på en litt dypere bedre måte enn mye liknende småvittige bror- og søsterfilmer av denne sorten. Yngvild Sve Flikke har tydelig mye spennende hun vil si med sin film, og dette smitter godt over på oss som overværer det hele også.