Viviane Amsalem vil skilles. Hun lever i et kjærlighetsløst ekteskap, men hennes mann nekter henne skilsmissen. Som jødisk kvinne har hun begrensede rettigheter, hun må ha både domstolens og mannens tillatelse for å bli skilt. Mannen setter seg hele tiden på bakbeina. For ham handler det mye om ære, stolthet, samt det å ikke la andre få Viviane.

Hele Vivianes kamp foregår i en liten rettsal hvor både vitner, naboer, slektninger og andre blir kalt inn på teppet for å vitne for saken. I et nett av rettslige formaliteter, religiøse regler og personlige meninger, blir rettsaken en svært lang og tærende affære. I flere år må hun kjempe, og de gammeldagse og kvinnefiendtlige skyggesidene av det jødiske samfunnet gjør sterkt inntrykk.

Det er jo klart at når man sitter i Norge, i 2015, og overværer dette dramaet, kampen til Viviane om retten til å bestemme over sitt eget liv, skjebne og utfall, ja så gjør det stort inntrykk å tenke på hvilke tilstander man har i visse land og miljøer den dag i dag. Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor det er en evigvarende krig i midtøsten når man ser hvilke krefter og gjennomsyrede sider som preger både rettssystem, lover, moral og holdninger i sterkt religiøse samfunn.

Filmatisk er det et interessant grep at regissørparet Ronit og Shlomi Elkabetz har lagt hele handlingen til dette lille rettslokalet, hvor altså hele filmen utspiller seg. Ronit spiller selv hovedrollen som Viviane, og deres manus er helt klart svært velskrevet og har flust med både brannfakler og interessante brodder mot både det ene og det andre, for å si det mildt. Skuespillet av samtlige føles dessuten troverdig og ekte, mens Vivianes følelsesmessige svingninger aldri oppleves for voldsomme eller påklistret.

”Vivianes kamp ” var det israelske Oscar-bidraget i år og viser med sitt innhold hvor både viktig og tankevekkende denne kampen er for mennesker i samme eller liknende situasjon. Denne nærmest perfekte balansen mellom saklighet og en sterk historie, men aldri overemosjonelt fortalt, gjør hele filmen knallsterk og skaper stor respekt. Tematisk er det så mange provoserende, gammeldagse, forvrengte og patetiske sider ved oss mennesker som skildres her at man blir sittende og måpe i kinosalen, som det frigjorte og svært privilegerte frie mennesket man er! Det er også herlig at filmen flere steder er direkte lattervekkende med all sin sterkt dobbelmoralske og digresjonsbaserte rettergang, som når de tre mannlige dommerne kommenterer kvinnenes påkledning, eller for alt de klarer prøver å finne feil ved Vivianes oppførsel og liv.

Men, det hjelper lite å sitte og rope til et kinolerret, så man får heller ta til etterretning dette tankevekkende scenarioet og tilfellet, en historie som nok er så alt for vanlig for så alt for mange. Den raskt og etter hvert trykkende klaustrofobiske stemningen inni det lille rettslokalet er selvsagt også ment som et bilde på hvor innestengt og lite fri Viviane føler seg i livet. I all sin svært karakteristiske enkelhet klarer filmen å si utrolig mye med så små grep, og blir derfor også desto mer slagkraftig som skildring av veldig mange håpløse sider ved oss mennesker. Kanskje kan ”Vivianes kamp” også være fruktbart å se for dagens generasjoner hvor skilsmisser skjer i hopetall og nærmest med et enkelt pennestrøk. For som denne historen viser, fullt så enkelt er det neimen meg ikke for alle.