Nicky er en mester i svindel og bedrag som innleder et forhold til Jess, en kvinne som er helt ny i gamet. Etter en stund som lærling for Nicky, avslutter han forholdet, og Jess står måpende tilbake. Tre år senere møtes de igjen, Jess er en utlært femme-fatale, og hevnen kan veldig gjerne vise seg å bli søt…

Regissørene Glenn Ficarra og John Regua står bak rimelig vittige filmer som ”I love you Phillip Morris” og ”Crazy, Stupid, Love”. I ”Focus” forsøker de å gjenskap mye av sjarmen, vittigheten, den classy stilen som også kjennetegnet de førstnevnte fargeklattene av noen filmer.

Will Smith spiller altså hovedrollen som den profesjonelle svindleren Nicky som får et godt øye til svindlerspiren Jess, spilt av Margot Robbie. Sistnevnte spilte en sentral og morsom rolle i Scorseses ”The Wolf of Wall Street”, og igjen er hun både eyecandy og sentral når Nickys geskjefter etter hvert går litt over styr. I denne hvem-lurer-hvem fortellingen er det påfallende hvor humørløst, tafatt og kaldt både manus og karakterer virker, og humor, snert og frisk kjapphet er nærmest fraværende.

Will Smith virker på sin side helt borte, både i sjarm, kvikk replikk og som den tilstedeværende hovedrollen han så ofte har vært tidligere. Robbie som hans makker er helt grei, men klarer ikke tilføre noe særegent eller bindende til oss som seer. Hele historien forblir liksom en stor blanding av mye man har sett før, med billige ”kule” replikker, og en tematikk som blir helt feilslått. Det er for eksempel uttallige meget lite troverdige scener hvor vi ser svindlerne og lommetyvene i aksjon, men hvor det skjer så mye utrolig at selv en liten maur i realiteten lett kunne veltet hele utfallet av operasjonene. Slik blir derfor hele greia så utrolig overdrevet filmatisk at man skal være rimelig naiv og godtroende for å kjøpe det som skjer. Man blir altså ikke imponert, bare fornærmet for å føle seg kraftig fordummet av denne filmen.

Filmatisk er det en god del pene bybilder, av neonlys, nattestid og flotte locations. Men en annen ting som ”Focus” sliter med og som gjør den til så lite effektiv og kjapp er dens lange, utdragende og temposeige scener, hvor kun én av dem virkelig er interessant, nærmere bestemt en veddemålsscene mellom Nicky og en spillegal kineser. Denne scenen ender imidlertid med en så latterlig konklusjon at den nesten er verdt kinopengene alene.

”Focus” er rett og slett såpass over the top at når den også mangler sjarm eller uforglemmelige scener, ja så forblir den et eneste langt gjesp og en typisk film som aldri vil bli husket når året er omme. Will Smith ser dessverre sliten og uinspirert ut denne gang, og regimessig forsøkes det skapes en magi og helhet som ikke sitter, mye grunnet et tungt tempo som drar seg selv ned, og en tematikk som faller som et korthus fordi det ikke overbevises nok til oss som skal sitte og tro på det som fortelles. At amerikansk underholdningsfilm er overdrevet og dum, ja det er ikke akkurat en nyhet, men det burde være lov å forvente mer enn å bli behandlet som stokk dum selv. Om man skal overbevise om noe utrolig, ja så kan det ikke være hinsides logikk og troverdighet i så mange ledd, noe særlig sluttscenen er et ypperlig eksempel på og hvor slik filmen ironisk og ufrivillig morsomt nok gir seg selv et slags nådestøt.