Magikerassistenten Corky gjør en dårlig standup-jobb som sin første soloopptreden. Han prøver seg dermed heller med å opptre med en buktalerdukke med navn Fats, noe som gir veldig mye bedre reaksjoner fra publikum og sjefen hans. Etter en stund blir han en stor underholdningsstjerne og apparatet rundt Corky ønsker å ekspandere reise- og turnélivet hans, men noe kommer i veien. Fats utvikler nemlig en egen sjel i hodet til Corky, og dukken ønsker å kontrollere sin egen herre.

Regissør av dette dukkemarerittet av et psykologisk stress er Richard Attenbourough, som døde i fjor, men som i sin karriere er kjent både som regissør bak ”Chaplin” og ”Ghandi”, samt som skuespiller i ”Jurassic Park” og ”The Great Escape”. Her skaper Attenbourough nærmest magi av noe veldig vanskelig, nemlig i det å få en Pinocchio-liknende tredukke til å bli troverdig levende og skremmende, mens hans herre stadig bli mer og mer gal.

Mental case

Vi har sett mannfolk bli galne på film før. Skjebner som Jack Torrance i ”Ondskapens Hotell” ble riv ruskende gal på Overlook Hotel, mens Hannibal Lecter vel egentlig var gal fra før av da han ble fengslet i ”Nattsvermeren”. Det morsomme er at det opprinnelig var Jack Nicholson som var tiltenkt rollen som Corky. I ”Magic” ser vi imidlertid at det ble Anthony Hopkins, og igjen spiller han gal, det vil si 13 år før ”Nattsvermeren”. Men allerede her viser Hopkins hvor inderlig dedikert og fullstendig overbevisende han er i en sterk og karakteristisk karakter. Hans skuespill er nærmest til å bli utkjørt av når man overværer alle hans mentale slitsomme plager i denne filmen. Sakte og sikkert ser vi Corky bli mer og mer dominert av dukken, mens vi aldri helt sikkert vet hvorvidt det er stemmer i hodet til Corky vi hører, og/eller at er han selv som buktaler som dukken. Enten eller så er det skremmende og troverdig den utviklingen han skildrer denne karakteren på, blant annet stadig svettende og anstrengt stressende med å holde Fats borte fra hodet.

I en bestemt scene blir Corky spurt av sjefen sin om han klarer holde kjeft og holde Fats borte i ”hele” fem minutter, uten å være som dukken. Her sliter Corky nevneverdig og det er som om stemningen dirrer her, som en narkoman som kjemper tappert med å holde seg borte fra det etterlengtede skuddet sitt. Etter hvert som plagene blir mer og mer intense, skjer også flere voldsomme enkeltepisoder som forverrer tilværelsen. Corky blir tvunget til å ta drastiske valg, og spørsmålet til slutt blir hvorvidt Fats vil ta over sin egen herre fullstendig, eller om Corky klarer å kvele sine schizofrene og mentale plager.

Ikke noe Chucky-forløper

Som spenningsfilm er det interessant å se på ”Magic” som den enkle og egentlig lite voldsomme filmen den er i sitt språk. Foruten et fåtall små actionfylte enkeltscener er dette en veldig dialogdrevet film, nærmest i dobbel forstand i og med Fats sin intense påvirkning av Corkys hode. Det er lange og enkle filmatiske scener her, mens en location ute på landet gir et enda naknere og klarere bilde på de få karakterene som er med i handlingen. Corky rømmer nemlig ut på landet hvor han blir boende med en barndomskjæreste, alt for å slippe den innpåslitne agenten sin som krever at han skal gå til psykolog for å bli kvitt plagene sine.

Slik handlingen utvikler seg skjer også en sakte med creepy oppbygning av spenningen, i takt med Corkys forverrede situasjon. Vi sitter lenge og lurer på hvilken vei filmen skal ta, hvorvidt dukken Fats plutselig skal bli levende, eller om det virkelig bare er i hodet til Corky det hele foregår. Det er gledelig og godt at Attenbourough ikke har falt for fristelsen å gå historien om Chucky i nærmingen. Filmserien om morderdukken Chucky i ”Child’s Play”-serien er nemlig et stort hakk annerledes enn hva ”Magic” noen gang er, heldigvis. Her brukes lite av plutselig øredøvende skremmetaktikk, mens musikk og kameraarbeid aldri heller går amok bare for å desperat forsøke skape spenning.

Vi skal ikke glemme den andre hovedrollen her, i dukken Fats, som rent utseendemessig ikke bare er ekkel, stor, sminket og tydelig, men også fordi den likner sånn og ble laget til å se ut som Hopkins. Slik får Fats en ekstra sterk visuell personlighet på et ekkelt vis. Dukken Annabelle fra ”The Conjuring” og ”Annabelle” blir her et naturlig sammenlikningsgrunnlag, for slik Annabelle både er stor og svært klar i ansikts- og kroppstrekk, ja slik er også Fats veldig dominerende i enhver scene han er med i og videre forblir han en øyemagnet i enhver bildeinnstilling.

En juvel innen dukkeskrekk

Hopkins spiller så intenst og tilstede at man blir helt utkjørt av å se på! Han ble BAFTA og Golden Globe-nominert for rollen, og man vet aldri om det er stemmer i hodet hans og/eller om han faktisk buktaler til seg selv. Filmen gir også et sterkt og skremmende bilde på hvor utrolig slitsomt det må være å ha spaltet personlighet eller liknende plager.

For undertegnede var og er fremdeles Sir Anthony Hopkins forbundet med karakteren Dr.Hannibal Lecter. Etter å ha sett ham i rollen som den plagede Corky blir jeg nødt til å dele denne oppfattelsen i to, som en slags filmatisk spaltet personlighet hvor Hopkins svettende og stressende ansikt med stemmen til Fats masende i bakgrunnen også vil huskes i all ettertid, på lik linje som Dr.Lecters ansikt i det agent Starling besøker ham i fengselet første gang. Foruten Hopkins gir også Ann-Margret en god og fin rolle som Corkys love-interest, og bli en fin motpol som den litt skeptiske og etter hvert mer mentalt fangede personen på stedet de befinner seg på.

Som en klar og tydelig dukke-film innen skrekksegmentet burde dette være en film og en rolleprestasjon som ble husket i lang tid fremover, selv om den nok er litt mer gjemt og glemt enn Hopkins senere filmer.