Dette er historien om den stormende tremånedersperioden i 1965 da Martin Luther King Jr. ledet en farlig kampanje for å sikre lik stemmerett i møte med voldelig motstand fra både myndigheter, politi og folket i gata.

Historien om Kings kamp er gjort på en imponerende velbalansert, sterk, troverdig og solid måte i regi av Ava DuVernay, en dame som har god bransjeerfaring men ikke har regissert mange spillefilmene selv. Desto mer imponerende er fordelingen av elementene i denne historien gjort, og måten fortellingen i ”Selma” utfolder seg gjør den blant annet til en spennende en, både fordi man ikke vet hva som konkret skjer i neste scene, samt at vekslingen mellom karakterenes handlinger tilfører en god variasjon.

”Selma” er likevel en ganske så ”snill” og klassisk mild amerikansk film som ikke lar blodet flyte så mye som det kanskje burde. Likevel har man ingen som helst vanskeligheter med å kjenne hvor fælt dette er på kroppen, for man lider virkelig med befolkningen her, samtidig som sinnet og raseriet også herjer innabords. Mye av det imponerende ved filmen er altså dens balanse i skildringen av problemene både foran og bak de politiske kulissene. Særlig er Luther Kings jobb inne på det Hvite Hus og i samtaler med president Lyndon B. Johnson informativ og viktig for å forstå spennet og omfanget av Kings kamp, i tillegg til kampene uti gatene blant folket. Hans privatliv på hjemmebane er også med og forteller om et ekteskap som ble satt kraftig på prøve, godt forståelig nok.

I ”Selma” blir det heldigvis verken for overdramatisk emosjonelt, ei heller skildres verken de hvite eller svarte ensidig, men gjengis heller som så varierte som vi mennesker heldigvis også er. De svartes kamp for stemmerett er i dag vanskelig å forstå at kunne være så inngrodd vanskelig. Likevel ser vi fremdeles rasemotstand og kamper i dagens USA, noe som vitner om mange dype sår og konflikter av beslektet art. Luther Kings enestående og uredde kamp og viktige gjennomslag har i hvert fall med ”Selma” fått en knakende stødig og god film laget om seg som forteller ting tydelig og lett forståelig.

Slik blir dette en film for alle, slik også Steven Spielbergs skildring av ”Lincoln” og hans kamp for rettigheter for folket også var. Skuespillet er over hele fjøla grunnstødig og hovedrollen av David Oyelowo er imponerende likandes og rolig spilt, uten overdrivelser eller fakter. Kanskje burde han også blitt Oscar-nominert som mange har påpekt, men kanskje var ikke rollen så synbar og brautende nok til å bli ”sett”. Slik blir bildet på den fornuftige, rolige og tapre Martin Luther King uansett noe å se opp til, den dag i dag.