Barnehjemsjenta Annie slutter aldri å tro på morgendagen, at hun en dag skal finne sine foreldre, og at tilværelsen i Harlem i New York har uttallige muligheter likevel, tross alt. En dag møter hun på den lite barneinteresserte ordførerkandidaten og milliardæren Will Stacks. Han har tilsynelatende kun øyne for sin borgermesterkampanje, og i denne forbindelse øyner han muligheten til å ”bruke” Annie som sjarmoffensiv.

Den velkjente musikalen om Annie er kanskje ikke den smarteste fortellingen å bringe til live igjen i 2015. Musikalen som opprinnelig ble skrevet og lagt til depresjonstiden i USA klinger ikke heeeeelt like gripende i dagens flotte og velstående New York. Her gjøres det et spe forsøk på å skildre at barnehjemsbarn fremdeles kan ha det verre enn ”vanlige barn”. Vel, ikke dem i denne filmen i hvert fall!

For både Annie og hennes ”stakkars” medsøstre synes ikke å lide særlig nød i det hele tatt. Bortsett fra å bo med den bitre bestyrerinnen som aller mest vil ha sex med besøkende mannfolk da, og som bryr seg mindre om jentene på hjemmet. Den eneste som etter hvert ser Annie for den herlige jenta hun er er Will Stacks som med hjelp fra sin rådgiver, spilt av Rose Byrne, mer og mer mister lysta på den kalde og kyniske borgermesterkampanjen.

Og sant nok, både Jamie Foxx i denne rollen, samt lille Quvenzhane Wallis i tittelrollen er gode, solide og sjarmerende skuespillere som at på til også har god kjemi på lerretet. Den 11 år gamle Wallis slo igjennom med et brak i Oscar-nominerte ”Beasts of the Southern Wild” i 2012 og ble tidenes yngste Oscar-nominerte. Wallis har en upåklagelig sjarm og manus og replikkleveringer gjøres så typisk barnlig og effektivt at man umulig ikke kan la seg sjarmere og bli medrevet. Godt er det også at en frekk og litt smådrøy voksenhumor er bakt inn i manus, som den mannegalne barnehjemsbestyreren og den barnehatende Will Stacks som med Foxx sitt skuespill byr på flere glitrende blikk og småspydige kommentarer.

Som nyoppdatert versjon spiller denne ”Annie” mye, ja faktisk enormt, på dagens teknologiske hverdag med sosiale medier som Facebook, Twitter, Youtube, med mer, og hvor fort ting blir gjort offentlig igjennom disse kanalene. Mye er her vittig og tankevekkende fremstilt mens helhetlig brukes disse poengene litt vel mye, nærmest desperat innimellom for å drive handlingen fremover. Ironisk nok blir det som om historien til Annie drukner i disse grepene, noe som vel ikke helt burde være helt slik? Det ellers flatterende portrettet av New York virker som en skinnende byreklame i seg selv, mens Harlem ikke akkurat virker så fælt som det en gang var, snarere tvert i mot.

Som en mer eller mindre klassisk musikal må vi også her igjennom flere totalt uinteressante sangnumre, bare for at Cameron Diaz, Jamie Foxx, Rose Byrne og andre skal få sunget litt, de fleste dessverre fullstendig gjespende kjedelige. Men, ”Annie” kan da også by på det stikk motsatte, nemlig noen av de mest kjente, fengende og hjerneklistrende musikalnumrene noen sinne laget! Sanger som ”Tomorrow” og ”It’s a hard knock life” er unektelig fengende og setter seg som lim!

Problemet med ”Annie” anno 2015 er imidlertid mange. Først og fremst føles selve historien og tematikken enormt utvannet, flat og klassisk Hollywoodistisk nedtonet og udramatisert. Her lider ingen nevneverdig, alt ordner seg forutsigbart til slutt, de voksne er dumme og barna har alltid rett. Hva er dette å lære barn om dette visstnok hard-knock-livet og virkeligheten egentlig?! Det burde være mye enklere å overføre misforholdet mellom fattige og rike, ja selv i dagens New York, til en slik versjon, men regissør Will Gluck virker verken å prøve eller å klare skape særlige slike kontraster og poeng. Filmatisk er regien også tidvis rotete, irriterende lang og utdragende i fortellingen, samt at flere grove klipp nærmest kutter av scener og ikke minst sangnumrene nesten før de er rukket ferdigsunget. Som musikalregissør burde dette være tilnærmet lik en dødssynd. Castingen av Cameron Diaz er forøvrig bare latterlig vond og mindre troverdig over hele spekteret, et skuespillerspekter hun ikke takler i det hele tatt.

Alt er idyllisk og glossy fargerikt, selv om en virkelighetens Annie i realiteten hadde grått seg i seng hver bidige kveld. Som klassisk Hollywood-produkt er det vanskelig å bli sint på Wallis og Co, faktisk, til det er denne filmen så alt for overtydelig falsk og familievennlig. Som filmprodukt lukter det likevel imidlertid alt for kynisk og glatt av denne produksjonen, en film som er produsert av Will og Jada Smith, samt Jay Z. De kleine sangnumrene er slik det minste problemet med denne produksjonen, mens barn dessverre kommer til å storkose seg med dette greiene her, fullstendig uvitende om originalhistoriens mening samt at bakmennene står og gnir seg i hendene av penger.