Den omreisende tyske tryllekunstneren Dirk Ohm blir funnet nedfrosset i bilen sin på fjellet, men han overlever, i nærheten av tettstedet Grong i Nord-Trøndelag. Her på stedet er en ung kvinne sporløst forsvunnet, og Dirk blir involvert i leteaksjonene samtidig som han forelsker seg i den savnede jenta.

Basert på virkelighetens Ohm ,en tysk tryllekunstner som også forsvant på mystisk vis i Grong i 2003, forsøker regissør Bobbie Peers å trollbinde oss med denne krimhistorien. Men, forvent ikke klassisk påskekrim alá Poirot eller Wallander her i Grong-gården, for Peers vil nemlig gjøre det langt vanskeligere for deg, både å skjønne historien, samt det å underholde deg.

Peers vant selveste Gullpamlen for sin kortfilm ”Sniffer” for noen år tilbake. ”Dirk Ohm – illusjonisten som forsvant” er hans langfilmdebut. Og greit nok, Peers forsøker virkelig å skape noe eget med dette, så absolutt. Dette er hans versjon av hva som kan ha hendt med Ohm, en mann som noen år senere ble funnet druknet i elva. Hovedrolleinnehaver August Diehl har tidligere vært å se i ”Falskmyntnerne i Sachsenhausen” og ”Inglourious Basterds” og gjør en bra og grei fremstilling av Ohm, en rolig og behersket, men aldri så lite smått mystisk kar.

Selve mysteriet rundt den forsvunnede Maria drives av uttallige leteaksjoner og foreldrene hennes som henvender seg til Ohm og ber ham bli med i leteaksjonen. Av en eller annen grunn tror disse, samt flere andre i Grong, at Ohm også har klarsynte evner, bare fordi han er tryllekunstner. Hvorfor de tror dette forklares aldri i handlingen, og dette blir slik et irritasjonsmoment. Hvorfor trekkes egentlig denne linjen, mellom en illusjonist og klarsynte egenskaper? Det er jo ikke før mot slutten at han selv hinter til å mene at han kan ha disse egenskapene...

Tematisk er det flere interessante og også sjarmerende små scener her. Særlig vakker natur og bilder er pent og overvære, mens møtet mellom en innorsk liten bygd og dens møte med utlendingen Ohm skaper enkelte småvittige og fine skildringer. Tyskerens tilstedeværelse i bygda skaper også uroligheter og sneier slik borti menneskeskepsis på en troverdig måte, samt at hjelpeløsheten hos foreldrene blir godt skildret.

Problemet med ”Dirk Ohm” er imidlertid at den som fortelling og film mangler flere sentrale knagger å henge seg på for publikum. Hovedkarakteren i Dirk er såpass innesluttet, kald og naken at man umulig klarer få særlig bekjentskap eller følelsesmessig engasjement med ham. Folkene rundt snakker klassisk trønderengelsk mens vi rødmer i kinosetet. Ellers er det kunstneriske grepet med å skildre Dirks ”besøk” av Maria på hotellrommet mer forvirrende og rotete, enn bergtagende interessant. Som en ”krim”, som filmen fremstiller seg som, er den også svært lite både spennende eller medrivende. Karakterengasjement er helt vesentlig for å få i gang et publikum, selv om filmen velger å ikke nødvendigvis ta i bruk klassiske virkemidler og grep for å skape nettopp dette. Denne gang blir det dessverre dermed også deretter, en film som er gjesende kjedelig, langsom og utdragende.

Det er i det hele tatt vanskelig å skjønne hvem Bobbie Peers her har laget en film for, seg selv eller for et folk som skal se den. Det filmen muligens kan sies å gjøre godt er å skildre Dirk Ohms opplevelse av bygda og hendelsene her. På sitt beste er dette en pen, stemningsfull og lavmælt skildring av et lite forsvinningsmysterium og samfunnet dette skjer i. På den andre siden er dette vanskelig å bli engasjert av, samt at et treigt og tungt filmspråk og formidlingsevne skaper det tredje, nemlig en uspennende opplevelse. Som debutfilm er det lett å skimte gode kvaliteter i flere ledd her, ikke minst rent audiovisuelt, mens når man skal formidle et menneskedrama, ja så må det helst engasjere på et mindre egosentrisk ”darling” nivå. Det kan virke som Peers ønsker å vise oss noe større, vakrere og dypere enn hva han faktisk makter å formidle, denne gang. Ironisk nok forblir Dirk Ohm selv et mysterium historien ut, noe som også beskriver filmen ganske godt.