---

Ingress:

Charlotte har et komplisert forhold til sin mor, og lever ut behovet for nærhet alle andre steder enn i sin egen familie. Så en dag møter hun på sin halvbror Henrik for første gang i voksen alder. Det blir et grensesprengende møte mellom to søsken som ikke vet hva en vanlig familie er.

Anmeldelse:

Anne Sewitsky drar oss rett inn i tabuland og serverer oss her intet mindre enn søskensex i fri utfoldelse i sin tredje spillefilm. Etter den svært så vellykkede og sjarmerende ”Jørgen + Anne = Sant” og den småvittige ”Sykt Lykkelig” går hun denne gang hakket mer alvorlig og dystert til verks kan man si.

Charlotte spilles av Ine Wilmann som her gjør sin første større filmrolle, og hvilken rolle! Den komplekse Charlotte har opplevd litt her i livet og hennes tilknytninger til venner og familie er heller av variert grad, blant annet med en svært fraværende mor. Wilmann spiller veldig godt og troverdig den tilsynelatende alltid glade, smilende og hyggelige Charlotte. Etter at hun møter sin halvbror, spilt av langt mer erfarne svenske Simon Berger, begynner imidlertid ting å bli vanskeligere og vanskeligere. Ikke bare tiltrekkes hun av sin bror på et søskenkjærlig vis, de to tiltrekkes også seksuelt. Flere lange sexscener levner liten tvil om gnisten mellom de to, og Charlotte og broren virvles inn i en tilværelse som nærmest er dømt til å bli et slit, drama og mareritt. Felles for dem begge, med deres oppvekst og historie, er nemlig at de begge bare søker å bli elsket.

Som tematikk er det interessant og gledelig at nettopp søskenforholdet ikke verken oppleves dirkekte smakløst, lite troverdig eller egentlig særlig provoserende. Det er så mange andre ledd, sider og karakterer her som til sammen tilfører universet i filmen mye og gir den dybde, forståelse, liv og gnist, at Charlottes forhold slik ikke stikker seg ut på en overdramatisert og brautende måte, heldigvis. Fine nyanser i skuespill, manus og en grundig sakte oppbygning gjør dessuten at historien blir troverdig og føles ekte i alle ledd. Det vil si, om man skal utsette noe på dette må det være at verken Charlotte eller broren noen gang spør hverandre hva de driver med, det bare skjer, over and over again. 

Kreftene og bevegelsene som etter hvert raser sterkere og sterkere i Charlotte gjør vondt også for oss som ser på. Man får en klump i magen av henne, av å se henne lide i sitt scenario, en situasjon man vil hun ikke skal oppleve, men som hun samtidig heller ikke klarer rømme fra eller bare kan overse. Kjærligheten og tiltrekningens kraft kan oppstå på de merkeligste måter, noe Anne Sewitsky her skildrer på en grundig og flott måte. Selv med denne dristige og tabubelagte tematikken så dømmer hun ikke noe rundt Charlotte, hun bare viser og skildrer.

Hva ”De nærmeste” eksakt ønsker å fortelle og formidle utover vennskap, følelser og relasjoner til sine nærmeste er imidlertid et bittelite mysterium med filmen. Slik engasjeres kanskje heller ikke undertegnede så forferdelig av selve historien, utover det å observere at den er knakende godt fortalt, filmatisk formidlet og spilt. Det er videre godt å se en såpass dyp og velskrevet kvinnelig hovedrolle og historie, noe det ikke akkurat er flust av opp i gjennom filmhistorien på et slikt vis. Når man først skal overvære en såpass sær historie som den om Charlotte, ja så er det likevel godt det er gjort såpass godt. Med dette har Sewitsky touchet borti både barnefilm, kjærlighetskomedie og drama, noe hun tydelig behersker med imponerende stødighet. Denne gang blir det dog litt mindre kommersielt tilegnet kanskje, men akk, det er bare til å glede seg til neste prosjekt!