Helen er en ung kvinne som jobber som pleierske for Mrs. Warren, en gammel dame som er sengeliggende av dårlig helse. De bor i et enormt stort hus med kriker og kroker, rom og etasjer i fleng, mens Warrens to sønner også bor i huset. Flere kjøkkenansatte og pleiere er også til stede når det en mørk og stormfull kveld skjer mye rart i huset. I byen går nemlig en seriemorder løs, en person som tar livet av funksjonshemmede kvinner, eller ”uperfekte” kvinner, som de omtales som.

Vår heltinne er altså Helen om er stum etter en traumatisk opplevelse i barndommen. Fru Warren ytrer sin bekymring for Helen og ber henne innstendig om å forlate huset, byen og fortsette livet et annet sted grunnet drapene som foregår i området.

Slående visuell godbit

Det som umiddelbart slår en i 2015 er hvor tydelig, ren, pen og godt komponert filmen er i bilder, lys og skyggebruk. En følgende herlig smågotisk, spennende og stemningsfull tone går igjennom hele filmen og gjør den på en sterk måte. En finfin bruk av spenningsmusikk er også til stede her, tidvis nærmest som å høre spenningsmusikk fra 80/90-tallet og i dag av, noe som er veldig interessant tatt 1945 med i betraktningen.

Det hele starter med et drap på et hotellrom. Selve scenen er creepy og vemmelig nok og setter slik tonen for en drapsmann som, av uopplyste grunner, ønsker livet av haltende, tilbakestående, stumme og andre fysisk hemmede kvinner. Nede i førsteetasjen foregår det imidlertid filmvisning hvor stumme Helen er publikum. Denne scenen er som gull i seg selv der den viser publikum se en stumfilm, og hvor en pianist spiller stemningsskapende toner til filmen. Som filmhistorisk skildring er det både morsomt og fascinerende å se denne scenen og tenke på at det var slik datidens kino og filmfremvisning foregikk.

Tilbake til stemninger og visuelt uttrykk, beveger vi oss etter åpningen til det store herskapshuset som ligger i utkanten av byen. Her bor altså fru Warren og de andre. Med hest og kjerre ankommer folk eiendommen, og et fryktelig uvær, med lyn og torden, setter stemningen mens vi ser en sortkledd mannsskikkelse spionere på Helen som skynder seg hjem i uværet etter kinoforestillingen på hotellet. Vel inne oppdager hun og kokkersken at et av husets vinduer står åpent, tilsynelatende uten noen åpenbar grunn. Det eneste de ”konstaterer” er at det må være den late bulldoggen av en hund i huset som har kommet inn der. Slik sjarmerer også filmen med sin fullstendig latterlige logikk på enkelte områder, noe man bare må riste på hodet av og tilskrive datidens filmatiske (u)logikk og svakheter.

Peeping Tom

Selve morderen ser etter hvert ut til altså å overvåke huset hvor Helen og gjengen befinner seg. Kan det være han som også kryper inn vinduene, uten å lukke det etter seg, eller er det faktisk hunden? De mistenkte kandidatene er flere. De to sønnene i huset er blant de mer opplagte mistenkte, mens også vaktmesteren, husets lege og til og med gamle fru Warren selv kan aldri utelukkes. Slik skrider historien fremover som et aldri så lite typisk ’who did it’-mysterium.

Likevel er det mest i startscenen at stemning og tone er småskummel. Hoveddelen i huset er stemningsfull og herlig gammeldags med skyggelek, uttallige rom og små merkelige ting som skjer. Det er likevel selve kjærlighetshistorien rundt Helen og husets lege som får størsteparten av tiden sånn rent handlingsmessig her. Mot slutten økes dog heldigvis spenningen igjen, når Helen er i ferd med å skulle forlate huset og stedet hvor en morder herjer.

Selve morderen skildres, foruten i enkelte scener som en mørk høy skikkelse, ved å vise øynene hans som stirrer på sitt mulig kommende offer. Som en peeping Tom sitter han gjerne i mørket, i skapet eller liknende før han angriper og kveler sine ofre. Stort mer dypdykk i morderkarakteren kommer vi egentlig ikke, og forklaringer på motivet med å drepe funksjonshemmede får vil strengt tatt heller ikke så mye av dessverre.

Godt håndverk og helhet

Som film av 1945 av må ”The Spiral Staircase” sies å være en liten sjarmerende stemningsfull og pent regissert film. Spenningsmessig er den god på å ikke overdrive, men heller la spenningen ligge og ulme i karakterene, under de også mer hyggelige tonene mellom dem, før det hele skrues et hakk opp mot slutten. Her får vi en dæsj Hitchcock i tematikken, en del Agatha Christie i mysteriet, og en fremstilling av kvinner, menn og karakterer som egentlig er ganske typisk denne tiden. I dag blir dette bare sjarmerende og som film er den selvsagt mye mer historisk interessant og fascinerende enn direkte skummel. Den nevnte musikken føles dog overraskende moderne i sin bruk, stil og uttrykk, mens filmatiske virkemidler som en stirrende morder, inn- og utzoominger av øynene hans samt andre karakterer, er friske trekk og grep gjort av regissør Rober Siodmak.

Som spenningsfilm er den såpass tett i måten den holder kortene til sitt bryst at man heller ikke kan vite før slutten hvem morderen er. Flere historier, linjer og tilknytninger mellom karakterene gjør filmen også fyldig, og dermed føles dette aldri som en lett, dum eller enkel film, selv i dag. Små spirer av muligens genremessige sterke grep kan også skimtes, blant annet i den nevnte spenningsmusikken og måten morderen vises, nærmest igjennom et point of view-perspektiv som jo har blitt gjort mye i senere spenningsfilm. Helens personlige kamp med det å være stum, samt årsakene til at hun ble det, virvles også godt inn i historien og får en forløsende og pen utvikling mot slutten. ”The Spiral Staircase” kan slik ikke sies å være noe annet enn smått imponerende, pent og dyktig gjort og vil være en riktig godbit for dem som måtte finne gamle og genreangivende filmer spennende.