New York i 1981 er det statistisk sett det mest voldelige året i byens historie. Her forsøker Abel Morales å stable en trygg og stabil forretning på beina sammen med familien sin. Den tøylesløse volden og forfallet i omgivelsene trekker ham imidlertid inn i en spiral av korrupsjon og truer med å ødelegge alt han bygger opp.

Oscar Issac spiller Morales, en sta, hardtarbeidende og aldri ettergivende kar som sammen med kona, spilt av Jessica Chastain, havner oppi mang en situasjon, klemme og farlige problemer, mye takket være disse omfattende samtidsproblemene i byen.

Og nettopp skildringen av dette 80-tallets New York er noe som filmen gjør knallsterkt, i alt fra tidskoloritt, fargefilter og øvrig tidsånd, til et skuespill som virkelig setter seg på hjernebarken. Isaac er en stødig og troverdig fryd i rollen som Abel, mens Chastain virkelig på mange måter er utypisk i rollen som den mer egenrådige kona som aldri lar seg skremme av verken dødstrusler, politietterforskning eller økonomisk motgang. Som kvinnelig karakter er det også derfor en fryd å se henne som denne langt i fra klisjéfylte karakteren.

Både Abel, kona og en haug andre karakterer er imidlertid ikke helt enkle å like. De overhengende og nærmest altomfattende umoralske fremgangsmåtene som brukes av folkene, enten til å skaffe penger, begå lovbrudd og andre ting, er dog så godt skildret at det er sjeldent å se i slik grad i en film. Man blir virkelig dratt inn i en tid og sted her som, heldigvis, mest hører historien til. Filmatisk er det sakte og grundige narrative tempoet med på tidvis å gjøre historien i roligste og drøyeste laget. Spesielt enkeltscener er langdryge og tilfører ikke scenene og helheten stort mer enn bare mer spilletid, mens man i salen begynner å småkjede seg litt, før det så plutselig kommer en liten overraskelse igjen.

”A most violent year” har et kvalitetsdrag over seg i så mange ledd at den som en innside- og tidsskildring tramper tungt inn i filmhistorien. Som karakterdrama er den også veldig bra på å skape slike noiastemninger som ofte følger med en slik livsførsel vi her er vitne til, og man må gang på gang ta seg selv i å puste lettet ut over ikke å ha en slik livsførsel som Abel og Co, det er tydeligvis enormt slitsomt og berørende, for alle involverte! I en tid der det meste faller sammen og alt bare blir verre og verre, blir Abels liv et bilde på en livsførsel som altså ikke akkurat frister til inspirasjon eller beundring.

Som film blir det derimot tidvis veldig underholdende fordet, men også like tidvis utdragende småkjedelig dessverre, alt i en film som er veldig tidstypisk overbevisende, men hvor de helt store enkeltscenene glimrer med sitt fravær. Til slutt får den et preg av å være overtung, langdrøy og nærmest irriterende ”streit” siden den altså mangler disse topp- og storscenene. Som filmatisk tidsbilde forøvrig er den altså glimrende, men den kommer seg ikke bort i fra å være litt for flat og stillegående til tross alt å være en krimskildring av disse harde tidene.