Jessica og hennes mann flytter sammen med en kamerat inn i en stor avsidesliggende villa hvor de møter på en dame med navn Emily som har bodd der en stund. Jessica har nylig kommet ut av en psykiatrisk institusjon og sliter fremdeles med tvangstanker, samt ser syner og hører ting hun ikke helt kan forstå. Eller… gjør hun nå det? Jessica forsøker hele tiden å skjule ting hun ser og hører, slik at mannen hennes ikke skal tro hun har fått et tilbakefall, men etter hvert skjer det ting som verken kan skjules eller som bare hun selv opplever, og til slutt er alle involvert i mystiske hendelser på stedet.

Selv folk inne i den nærliggende landsbyen synes å være litt merkelige, og en lokal historie skal ha det til at en dame druknet i sjøen ved huset deres for hundre år siden og skal være en vampyr som lever i området. En stum, blond jente som også vandrer rundt på eiendommen leder Jessica en dag til et lik som plutselig forsvinner, og så er galskapen i gang

Dette aldri så smått geniale paranoiadramaet anno 1971, og med en tittel som nærmest er ikonisk i seg selv, er virkelig en godbit av en spenningsfilm, på flere måter. Hvis vi starter med den slående tittelen, ”Let’s scare Jessica to death”, ja så er det ikke fritt for at undertegnede valgte å se filmen kun på grunn av dens tittel, en tittel som er så slående at den nærmest skriker ”kom og se meg”! Med en slik betegnelse på en film og med merkelapp som ’grøsser’, ja så skulle man vel kanskje ventet seg en voldsom hysterisk slasher eller noe liknende. Men den gang ei… ”Let’s scare…” er et godt stykke fra noe klassisk slasher og byr i stedet på alternativiteter i flere ledd og en blanding av flere spennende grep innen skrekk- og subgenre.

Indiegrøss og stillferdig paranoia

Selve handlingen regelrett snirkler seg frem, i sakte, behagelig og ’god tid’-tempo. Våre fire hovedpersoner gjør stort sett det aller meste hverdagslige og naturlige, vandrer og kjører rundt, sjekker ut den nye boligen og stedet rundt, mens enkle relasjoner dem imellom skildres på smått romantisk vis. Jessica blir for eksempel skildret med egen voiceover som reflekterer hennes tanker og følelser innimellom. Mannen hennes er tydelig betatt av den nye dama som bor i huset, mens kameraten blir forelsket i henne. Jessicas bekymringer rundt sjalusi og at hun ikke vet om det er hun selv som er i ferd med å rote og surre til ting igjen, eller om hendelsene faktisk er reelle, fortelles mye igjennom denne stemmen i hodet hennes. Jessica spilles glimrende og bemerkelsesverdig stødig og troverdig av Zohra Lampert som har jobbet mest med tv-produksjoner både før og etter denne filmen. Lampert har noe naturlig, ujålete og treffende ved seg som smitter over og gjør veldig godt for denne karakteren. Filmatisk gjøres det veldig mye close-ups av karakterenes ansikter, noe som også er med på å skape klaustrofobiske og tette intense stemninger.

Siden filmen spiller mye på rolige og behagelige stemninger, særlig i starten, skjærer etter hvert de ubehagelige situasjonene godt igjennom når det først skjer noe. Men, det er likevel ikke rent mange ganger man sitter og føler at filmen skriker etter mer tempo og handling, og helhetlig er det som om handlingen er både for liten og for lite utbrodert til å fylle 90 minutter. Heldigvis kommer det en sistedel som løfter tempo og handlingen opp, men kanskje det hadde vært kulere med mer kjøtt på beina, litt tidligere?


Psykedeliske greier

Hvis førstedelen av filmen åpenbarer seg mest som et vanlig karakterdrama, rolig og med hippieelementer både blant karakterer, livsførsel og i settingen, ja så utvikler det hele seg mer og mer i den psykedeliske retningen. Siste del av filmen bringer dessuten inn elementer og tanker til klassikere som ”Motorsagmassakren” og ”The Wickerman”, mens selv også smått overnaturlige sider kommer til overflaten. Til slutt kulminerer det hele med en ekkel scene som bringer frysninger nedover ryggen og hever filmen opp på til betegnelsen 'skrekk' og 'grøsser'.

Den noialiknende psykedeliske stemningen som uvikler seg understrekes dessuten av en særdeles bra og helt særegen musikkbruk, nemlig noe i nærheten av intense og stressende electronikatoner som fra en film anno 1971 i dag oppleves riktig så kult og aldri så smått banebrytende! Musikken er kanskje det aller mest særegne ved hele produksjonen og blir slik minneverdig også sett i lys av etterfølgende filmers spenningsmusikk.

Så… etter å ha sett ”Let’s scare Jessica to death” kan jeg ikke si annet enn at jeg enda ikke helt skjønner tittelen og meningen i den, men at den likevel fikk meg til å se filmen, noe som absolutt uansett er en bra ting! Det tittelen indikerer er muligens til Jessicas egen paranoia, at hun tror noen kødder med henne, og forsøker å skremme henne i hjel, men… ikke enkelt å si dette. Som skrekk er filmen ikke alltid like ekkel og gripende som den nok var på 70-tallet, men slutten er spesielt vemmelig, selv i dag, mens andre kvaliteter som skuespill, regi og en filmatisk helhet som virker stødig også trekker opp. Den skjemmes nemlig lite av typiske gamle sløvheter innen klipp og regi, eller at karakterer oppfører seg idiotisk, typisk alá slasherfilmer generelt. Her er det heldigvis veldig lite slik og fraværet av dette tilfører filmen en kvalitet som gjør den veldig troverdig helt frem til i dag.

Dens b-filmpreg i enkelhet, kvalitet og tematikk gjør mye med filmen slik også ”Motorsagmassakren” greide, nemlig å ikke bli mindre troverdig og gripende av denne grunn, snarere tvert imot. Og som et produkt av 70-tallet er filmen også en liten juvel som burde fått sin renessanse på blu-ray og etterfølgende formater, for historien om Jessica er det nemlig noe veldig tidløst over. Med en blanding av elementer som spøkelsesfilm, skrekk, slasher, drama og til og med hint av vampyrtematikk, føles filmen veldig forut for sin tid på mange måter. Sluttdelen serverer en så bra drømmemarerittaktig sekvens at man selv ikke før dette punkt i filmen skjønner hva som virkelig foregår på stedet. Til slutt føles dette greiene her som en svært velskapt, særegen og spesiell skrekkrull som fremdeles står seg ut, også sett i lys av skrekkfilmtradisjoner helt frem til i dag.