Jimmy Conlon er et dreven mafiamedlem og leiemorder som har rukket å bli 55 år og følgende er både sliten, uredd og kald. Han er likevel plaget av tidligere synder og når sønnen Mike en dag blir et mål for Jimmys tidligere sjef og venn, må han velge mellom mafiafamilien eller hans virkelige familie som han forlot for lenge siden.

Sammen med Mike legger Jimmy ut på rømmen for å forsøke å dra sønnen bort i fra den sikre død og samtidig hindre ham i å bli den kaldblodige drapsmaskinen han selv har gjort sitt liv til. Regi for denne bekmørke thrilleren er Jaume Collet-Serra som også har regissert hovedrolleinnehaver Liam Neeson i liknende ”Unknown” (2011) og ”Non-Stop” (2014).

Igjen er altså Neeson i knipe, denne gang som den drevne og skytevante Jimmy som ikke blunker to ganger over å plaffe ned både kriminelle, politi og andre på sin vei for å redde sønnen, spilt av svenske Joel Kinnaman. Med denne gigantiske moralske bristen som grunnlag, tegner regissør Serra en temmelig brutal, rå og steinhard thriller hvor overenkle karakterer i far og sønn, kriminelle langere, mafiamedlemmer og politi aldri får noe stor annet enn overflatiske trekk over seg.

Det er først om vi ser på ”Run all night” sin visuelle og audiomessige stil at filmen får litt interesse og kvalitetssnev over seg. Bruk av tidvis slow-mo-bilder, gråe,mørke bilder og tilværelser gir et inntrykk nærmest totalt apokalyptisk i slaget av New Yorks mørkere sider. Her er få pustepauser som tyder på at byen er annet enn nettopp et møkkahull av en by. Den råe og ofte brutalt brautende musikken av Junkie XL er kul og treffende særegen, men likner mye på det storslåtte temaet fra Nolans ”Inception” og "Interstellar", blant annet.

Selv om det enkelt forsøkes etableres et slags ”rørende” far-sønn forhold og relasjoner, er det svært vanskelig å føle noe for karakterene, eventuelt få noe særlig engasjement for dem. Neesons karakter er nemlig for eksempel kaldere, mer hjerterå og uspiselig antimenneskelig enn noen filmer med Neeson i front, og det sier litt, all den tid denne iren har spilt liknende roller i over ti år nå. Handlingsmessig er det overhode ingen ting vi ikke har sett før, og engasjement, driv og spenning er som forduftet fra kinolerretet innimellom alt bråket og skytingen. Og ja, nevnte jeg at volden er ekstremt stygg, brutal og visuell? Sånn.

”Run all night” er helt klart blant de litt mer gjennomført stilige, bekmørke og knallråe thrillerne av slaget. Men, om dette er alt som er, så blir det mer trist enn kult, all den tid karakterene er gjennomsyret av øvrige overfladiske klisjéer, tomhet og en usjarmerende antimenneskelighet som jo bare er kult i Hollywood, ikke i den virkelige verden. Som genrefilm er den derfor helt grei, pluss litt til grunnet Serras visuelle stil, samt at Neeson utvilsomt passer til slike roller, det har han alltid gjort på sitt eget vis. Ekstra mer skremmende blir det derfor at man ikke har brukt noe tid på stort annet i produksjonen. Det tar seg bittelitt opp mot slutten, både i intensitet, spenning og relasjoner, men generelt vet man på en måte hva man går til. Bare så synd da at man ikke bryr seg om karakterenes skjebner eller knapt gidder å trekke på skuldrene engang når man går ut av kinosalen.