Dina bor sammen med sine søsken og mor i en liten landsby. Hun er, som sin mor, en Skammer, har evner som gjør henne i stand til å se folks løgner, dårlige samvittighet og skyld. Når den unge fyrstesønnen Nico urettmessig blir beskyldt for å ha drept sin far og familie, blir Dina og moren tilkalt for å teste Nico for skyld. I fyrstedømmet Dunark er det Nico som skal arve sin far, men grunnet dødsfallet og drapet er det problemer i riket. Den onde Drakan stikker nemlig kjepper i hjulene for både arverekken, Dina og moren, og med sine glupske drager må Dina og flere kjempe mot ham for at han ikke skal få makten.

Dette middelalderske fantasiuniverset er basert på forfatter Lene Kaaberbøls bokserie hvor altså skammerdatteren Dina spiller hovedrollen i en maktkamp ikke så rent ulik den vi ser i ”Game of Thrones”. Det er i det hele tatt temmelig mye som likner denne tv-serien her, i en film som er en skandinavisk samproduksjon, med danske og norske skuespillere.

Jakob Oftebro er den jaktede Nico, mens Maria Bonnevie er Dinas mor Melussina. Hovedrollen selv spilles av danske Rebecca Emilie Sattrup som er veldig god, søt og troverdig i rollen som Dina. Stødige karakterer og skuespill også i andre roller skaper en fin helhet, noe som egentlig preger hele denne filmen og produksjonen.

For, selv om dette er som snytt ut ifra ”Game of Thrones”, er det likevel en enkel og velfungerende historie som fortelles helt ukomplisert og rimelig effektivt. Særlig for barn og ungdom vil dette kunne være en akkurat passe velbalansert blanding av drama, action og spenning, uten å hverken overlesse med vold, blod eller for brutale scener. Universet, kulisser, koloritt og spesialeffekter ser også pene og overbevisende ut.

Men, det er videre litt lite kjøtt på historiebeinet her. Foruten evnene til Dina og moren i skamming, er det gjenkjennende klassiske fantasy- og eventyrelementer her, som den onde karakteren som vil ha makten og tronen, men som gir skylden på noen andre. Den onde Drakan er godt spilt, uten særlige overdrivelser, men noe stor annet enn overfladisk pur ond synes han ikke. Handlingen blir slik ensrettet mot enkle historielinjer hvor karakterene heller aldri blir særlig utforsket.

Som trygg og god familieunderholdning er den dog både solid, stødig og flott, blant annet med passende fargesvake, gråtonedominerende bilder med flott natur og locations, samt en spillelengde som ikke sliter store eller små ut. ”Skammerens datter” kommer altså veldig godt ut med sitt gjennomførte gode nivå, men mangler det lille ekstra til å skille seg kraftig ut. Dette er både velfungerende og trygg familieunderholdning hvor man altså ikke trenger være redd for at nevnte liknende tv-series langt mer blodige enkelscener plutselig skal dukke opp.