Handlingen i denne på papiret spennende, stjernespekkede og særs eksotiske serien er lagt til det fiktive tettstedet Fortitude på Svalbard. Selve det eksotiske blir allerede fra første episode kraftig understreket ved et mord som tilsynelatende også innblander et brutalt isbjørnangrep. Det er rundt 700 mennesker i Fortitude, og 3000 isbjørner. Her er danske Sofie Gråbøl (”Forbrytelsen”) guvernør og ønsker så voldsomt å få bygget et eksotisk hotell på stedet for å få fart i turistnæringen. Men, det er mye som foregår i Fortitude og som setter kjepper i hjulene for hennes plan. En ny miljørapport fra er forsker er en av grunnene til dette. Forsker Stoddart blir interessant nok funnet brutalt drept, og så er mordmysteriet i Fortitude i gang.

Denne tv-serien er både vanskelig og mindre ønskelig å si for mye om. Dette er blant annet grunnet at seriens plot, karakterer og tematikk gradvis utvikler seg fra å se ut som en tilsynelatende mer eller mindre klassisk mordgåte, hvem som gjorde det, og hvorfor, til å bli noe ganske mye større enn som så. La oss bare si at tema som både eldgammel historikk, forskning og en haug kriminelle elementer flettes sammen til å bli noe man umulig klarer å forutse fra første episode av. Slik sett er ”Fortitude” så absolutt en fornøyelig serie, og hvor både helt uforutsette ting skjer, samtidig som at utfallet faktisk ikke blir så aller verst å svelge tross en etter hvert ganske smågal utvikling av saken.

Det veldig store og voksende persongalleriet tilfører også serien raskt mange mystiske sider og tråder, men hvorvidt disse faktisk er interessante, mystiske og spennende blir etter hvert ganske forskjellig. Med kjente navn som nevnte Gråbøl, Stanley Tucci, Michael Gambon, Luke Treadaway og flere mer eller mindre småkjente fjes, er det både kjekt og spennende å følge disse på flere måter. Problemet med disse, samt haugen med andre bikarakterer, er altså at de ikke føles så relevante alltid, bortsett fra å tilføre et mangfold i dette samfunnet, noe som sikkert også er hovedmotivet for serien selvsagt. I det store og det hele er de unektelig uansett med på å dra ut og drøye disse 12 episodene forferdelig langt og lenge, og følelsen av at serien godt kunne blitt effektivisert, også til det bedre, ved å halvere episodene er sterk mange ganger.

Godt skuespill er det dog, så ikke noe å si på dette, men karakterene føles ikke å skinne noe nevneverdig, bortsett fra noen helt spesifikke små enkeltscener. Gråbøl, Tucci og flere virker ikke å være heeeelt der oppe som man skulle ønsket å se dem, til det er karakterene deres ikke dypt og spennende nok skrevet og utviklet i løpet av sesongen.

I frykt for altså å røpe for mye av hva denne saken utvikler seg som, er det enklere å sammenlikne den med andre konsepter. Det er veldig fristende å oppsummere ”Fortitude” som en lang episode, eventuelt en sak over flere episoder, i stil med serien ”The X-Files”, filmen ”The Thing” og ”Fargo” (grunnet det øde, kalde landskapet og menneskene der), samt et snev av ”Twin Peaks” med dens uttallige rare karakterer. Det unike stedet, landskapet og settingen i isødet Fortitude tilfører serien kanskje dens sterkeste kort, for både naturbilder, locations og seriens innpakning i denne stilen er unektelig karakteristisk, vakker og slående.

Som en førstesesong er ”Fortitude” rett og slett både slående egenartet, spennende sær, og tidvis riktig fascinerende. Det føles likevel at mange av de samme sidene ved serien også gjør den like ofte frustrerende i uttrykk, utikling, karakterer og saksgang. Den narrative veien er dessuten ikke bare lang, merkelig rart uforutsigbar, den er også regimessig litt merkelig. Alt fra brå kutt i scener, redigering, lydbrudd og en sammensetting av scener gjør at man ikke helt vet om man skal ta det som bevisst gjort, eller om det er et resultat av mindre effektiv og sluttmessig bevisst regi. I Fortitude snakker man ikke norsk, men engelsk, selv om det liksom skal være et Svalbard-liknende sted med nordmenn. Men greit nok, det er ofte slik det er med internasjonalt lagde serier, tross alt. En ekstra ting som trekker litt ned er at spenningen ikke ivaretas så godt i og med den lange utdragningen, og en fortettet spenning og skummel atmosfære føles ikke så overhengende og truende som ønskelig.

Til slutt er det egentlig svært mye rart man kan si om denne serien, og en ting er i hvert fall uansett sikkert, og det er at ”Fortidude” er en særegen, smårar og merkelig serie på mange måter som man gjerne vil vende tilbake til i en ny sesong. Kanskje dog med enkelte helt sentrale forbedringer, kutt og effektiviseringer mon tro?