En streit og regelfølgende politibetjent får i oppdrag å beskytte den sexy og utagerende enken til en narkobaron. Etter en dramatisk skyteepisode ender de to kvinnene opp med å selv være på rømmen igjennom Texas med korrupt politi og morderiske menn i hælene.

Regissør for ”Hot Pursuit” er Anne Fletcher som også før har forsøkt å berike verden med liknende komedier i ”27 Dresses” (2008) og ”The Proposal” (2009). Undertegnede har ikke sett disse to sistnevnte, men han føler heller ikke dette er nødvendig for å fastslå at regissør Fletcher høyst trolig må treffe karrierelavmål med denne siste ”komedien”.

Med en av årets Oscar-nominerte i Reese Witherspoon i hovedrollen, og populære Sofia Vergara som makker, skulle det i utgangspunktet varsle gode saker dette her. Witherspoon i ”Wild” var både sterkt og knallsolid levert, men i rollen som denne anmasete, pirkete nærmest autistiske politibetjent Cooper funker absolutt ingenting. Ikke er hun sjarmerende, ikke har hun fått et morsomt manus, og i tillegg gnåler Vergara henne i øregangene i en så stereotypisk og trist overflatisk rolle som gjør selv hennes genialt morsomme karakter i suksessen ”Modern Family” til kjempeintelligent og supersjarmerende i forhold. Hennes nasale, gnålete stemme er dog tidvis småmorsom, men dette mest fordi man vet hun faktisk snakker slik i virkeligheten også, og ikke spiller eller overdriver.

Disse to karakterene er som flere tiår lange tilbakesteg innen kvinnekarakterer, og da snakker vi ikke bare om dårlig, klisjéfullt og umorsomt manus, men også det overhengende fokuset på kropp, klær, stereotypier og enda litt mer fordommer i annenhver setning og bilde. Handlingsmessig byr deres heisatur igjennom Texas på absolutt ingenting hva vi ikke har sett før, og selv slaptickhumoren, som selvsagt også er godt tilstede, forblir bare rødmende flaut.

I det hele tatt bare det å se spesielt Witherspoon utsette seg for dette greiene her, er helt på grensen til trist og gir en soleklar karrierebunn for skuespilleren som ofte klarer å sjarmere med sin herlige naturlige sjarm og tilstedeværelse. I selskap med Vergara, som tross alt til motsetning har gjort karriere på nettopp slike typer ”bimbo”-roller, funker Witherspoon sørgelig ueffektivt i dette selskap. Det er illustrerende nok når bloopersklippene under rulleteksten er langt mer morsomme enn noen av scenene i selve filmen. Jeg er redd en Razzie-pris venter for Hollywoods blonde skjønnhet etter denne filmen som mest lukter mistenkelig om en vennetjeneste av en film mellom Witherspoon, Vergara og regissør Fletcher. For verken manus, idé og gjennomførelse kan skuespillerne umulig ha gjort fordi de likte opplegget eller bare for penger, til det må de da få så alt for mange andre gode og sterke filmtilbud enn dette?! Kanskje de tapte et veddemål og bare måtte gjennomføre filmen?!