Den unge studinen Janet går på privatskole hvor hun nattestid er svært plaget av fryktelige drømmer og mareritt. I drømmene ser hun sin mor som i virkeligheten er på psykiatrisk sykehus etter å ha drept faren til Janet for mange år siden. I et forsøk på å forbedre Janets tilstand, blir hun sendt hjem, men hvor marerittene bare fortsetter. Lege, psykolog og hushjelp forsøker alle å hjelpe henne, mens hennes frykt for å bli gal slik som moren ble blir sett på som trolig den medvirkende faktoren for marerittene, eller… er det nå slik?

En av skrekkprodusentene Hammer Studios mindre kjente filmer dette visstnok. Som sort/hvitt-film blir Hammer-filmenes velkjente stemninger kanskje mer forsterket, i lys, skygge og atmosfære, enn om det hadde vært fargefilm. Regissør Freddie Francis står enkelt sagt ikke bak den sterkeste av skrekkprodusentens filmer, men god på atmosfære og enkel historie er den.


Varierende karakterer

Vi møter altså på Janet som plages voldsomt av disse marerittene og som ikke får skikk på dem selv når hun kommer hjem til huset hvor hun vokste opp. Muligens er det faktum at moren drepte faren i huset en kraftig medvirkning på dette. Uansett følger vi i filmens første halvdel hennes kamp mot marerittene. Det blir følgende svært mye skriking, skråling og aktivitet i huset nattestid. I lengden blir dette verken særlig skummelt, spennende eller medrivende, dessverre, nei egentlig bare mer og mer irriterende og masete. Jennie Linden i rollen som Janet er søt og grei nok, men stort dybde eller annet enn bekymra blikk og skriking får hun nesten ikke prestert.

Da er det bedre med skuespiller Moira Redmond i rollen som den nye passepiken i huset som etter hvert skal vise seg å være noe annet enn bare dette. Redmond har en god og stødig autoritet over seg som gjør karakteren godt og når skuespillet også er godt så løfter hun handlingen til noe bedre enn det den innimellom faktisk er. Øvrige bikarakterer føles ikke alt for interessante, i beste fall smått mystiske i all sin enkelhet og fremstilling. Dette kommer dog litt til gode senere i filmen.


Klart todelt

Som spenningsfilm sliter ”Nightmare” med flere ting. Den nevnte gjentakende og repeterende handlingen i første del handler stort sett ikke om noe mer enn bare Janet sine evinnelige mareritt. Med mye skrik og skrål er det nesten som man er redd for at det hele skal være slik filmen ut. Men, heldigvis skjer det noe helt sentralt etter hvert som sette mye på hodet. Plutselig blir filmen da også mer interessant og som seer begynner man å bruke hjernebarken igjen etter mest å hatt lyst til å dekke til ørene av all skrikinga. Plottet hardner til, får flere nye ledd i seg, og spenningen blir litt bedre. Siste del av filmen havner dog likevel også litt i samme fella som førstedelen, nemlig ved å kverne mye om og om igjen på et konkret problem. Tidvis blir dette slik som å overvære en typisk actionfattig såpeopera med to personer som utveksler dialog etter dialog. Til slutt tar det hele seg litt opp igjen, får så å avslutte med en liten twist som man godt kan skjønne kommer når man tenker over det etter filmens slutt.

Som spenningsfilm i dag blir ”Nightmare” mest som en liten passe god representant for både Hammer sin produksjon og filmatiske stil, samt som noe for de mer interesserte, både for genren og i stemningsfull mørk gotisk skrekk. Som representant for nettopp dette er ikke ”Nightmare” uforglemmelig akkurat, men lander sånn passe midt på treet på alle måter egentlig. Dens styrke ligger i et plot som sent, men etter hvert forandrer seg og blir småengasjerende helt frem til slutten. Som skrekk er den nok enda svakere i dag, noe som altså nok gjør dette til noe Hammer-fans vil kunne få mest utav.