Sjenerte Susan er CIA-analytiker som tar på seg et spesielt oppdrag for å hjelpe en feltagent i nød. Hun må ta i bruk vanvittige identiteter og fancy spion-gadgets for å infiltrere den skyggefulle verden til en forlokkende, men livsfarlig våpenforhandler. På sin vei etterlater hun seg en sti av kaos på kryss og tvers av hele Europa for å finne et stjålet atomvåpen.

Endelig får vi en skikkelig agentparodi, og det med en kvinnelig agent i førersetet atpåtil. Det er ikke første gang vi ser Melissa McCarthy i en slik fjollerolle, hun slo jo blant annet virkelig igjennom med ”Bridesmaids” i 2011. Regissør Paul Feig har gjort mye kjent tv-komedie tidligere, samt nevnte ”Bridesmaids” og ”The Heat”, begge med McCarthy i hovedrollen. Og denne karen vet helt klart godt hva han holder på med!

Men, det er ikke rart at man går til en slik film med rimelig lave forventninger. Slike agentparodier har hatt en tendens til å bli både umorsomme, slitsomme og langt kjipere enn sine mer storslåtte kvalitetssøsken av noen filmer, som James Bond, Jason Bourne, med flere. ”Mannen med den nakne pistol”-filmene er godt utdatert i dag, mens ”Johnny English” og ”Austin Powers” fort ble for dumt eller sært. ”Spy” er riktignok også preget av spesialeffekter, stunts og enkle løsninger her og der som virkelig ikke klarer å lure noen, men nettopp fordi det er basert på morsomme situasjoner, et velskrevet manus og en kvikkhet som fenger, ja så driter man glatt i dette denne gang.

Feigs regi, samt manus og karakterer er nemlig både friske, morsomme OG kjapt effektive i sine replikkvekslinger, tempo og variasjon innad i humoren. Her er både typiske tydelige ’nå skal du le’-replikker og scener, men også flere undertoner i manus som man skal følge godt med på for å ta til seg. Tempoet er nemlig som nevnt ganske så kjapt, og det er aldri lange hvilepauser der agent McCarthy reiser innom både Paris, Roma, Budapest og andre steder i Europa. Både humoren, manuset og volden er tidvis riktig så grov, og et snev av voksen råhet tilfører også komedien en brodd som et voksent publikum kan like godt.

Når det gjelder Melissa McCarthy i hoverollen er det litt tvetydig hvordan man skal forholde seg til henne. Hun har de siste årene allerede spilt i flust med filmer hvor slapstickhumor står sentralt, og hun blir fort slitsom i lengden. Heldigvis får hun denne gang konkurranse av andre også, og manuset er til tider knallsterkt. McCarthy er i god grad veldig morsom, men en utstrakt bruk av kroppshumor på hennes vegne er tidvis litt drøy. Skuespilleren er som kjent ikke akkurat tynn, noe for eksempel Rose Byrne er, mens Miranda Hart er høy som en flaggstang.

Heldigvis blir det harselert med disse andres utseende også, noe annet hadde vært grovt urettferdig overfor McCarthy. Og, når det øvrige rollegalleriet er såpass rikt, variert og også morsomt, så slipper vi å overvære guilty pleasure-humor i tjukkebollefeita-vitser hele tiden. Navn som Rose Byrne, Jason Statham, og Miranda Hart er i tillegg tydelige med britisk aksent, noe som i seg selv ofte er hakket mer morsomt å høre på enn amerikansk. Stathams selvironiske action-galne karakter er eksempel på en glimrende bi-karakter, og kombinasjonen britisk/amerikansk humor blir slik knakende herlig og underholdende!

Som actionkomedie er ”Spy” blitt en i god grad befriende velfungerende film, både som parodi, komedie og som spekket underholdning. Filmen har absolutt sine svakere sider, som den nevnte tekniske finishen på effekter og etterpålagte elementer som er direkte kjip, mens humoren spenner fra genialt treffende kvikk herlig, til den mer typiske dvaske og masete hysteriske. Alt det velfungerende veier likevel det mer svake godt opp, og det er en rikdom her som gjør at man utvilsomt kommer til å finne masse å le av. I lengden blir også ”Spy” slitsom med alt sitt mas, men til slutt sitter man likevel og allerede håper på en oppfølger. Det er det ikke hver dag man gjør med en slik film.