I den georgiske Kaukasus-provinsen Abkhasia på 90-tallet, bor en ensom eldre mann med navn Ivo. Hans nabo Margus eier en mandarinplantasje og sammen forsøker de å livnære seg på denne. De fleste innbyggerne på stedet har flyktet fra den truende krigen, og en dag kommer den faretruende nær. Ivo tar hånd om en skadet kaukasisk mann, samtidig som også en av hans fiender må få hjelp. Ivo har nå to bitre fiender skadeskutt i sitt lille hus, men han nekter å la dem herje med hverandre i hans hjem! Etter hvert kommer det også russiske soldater til huset, og nærmest alt kan skje når ustabile, svært usikre mennesker og fiender står ansikt til ansikt med hverandre i krig.

”Mandariner” var Oscar-nominert tidligere i år for Estland, og filmen ble også Golden Globe-nominert som beste utenlandske film. Dette er rett og slett et lavmælt, forholdsvis rolig portrett av en eldre manns hverdag, hvor en krig truer bak fjellene og en dag kommer til også ham. Hovedrollen av Lembit Ulfsak er både rørende og svært troverdig spilt som den rolige, beherskede og hardarbeidende mannen som ikke lar seg skremme av brautende soldater eller deres trusler. Etter hvert som han blir kjent med de to fiendtlige skadede soldatene utvikles også et forhold mellom dem alle, og på en svært troverdig måte og narrativ utvikling skildres dette medmenneskelige dramaet sterkt og godt.

Det er både befriende og interessant å se en krigsskildring på denne avstanden. Med helt grunnleggende filmlaging, kamerafølging, bildeutsnitt, manus og karakterer, klarer regissør Zaza Urushadze å skildre det som skjer, uten å ty til overtydelige grep eller fortellerteknikker. Slik blir ”Mandariner” som krigsfilm et nesten unikt portrett, sett litt fra siden av krigen, fra den lille mannen i gatas ståsted.

Det kanskje beste som kommer utav det finnyanserte manuset, karakterene og skuespillet, er medmenneskeligheten, det som skjer mellom ulike og fiendtlige mennesker, som er i samme situasjon, og som innser hva slags tull de holder på med i krig og jævelskap. ”Mandariner” er krig og kjærlighet i et lite nøtteskall, eller… skal vi si innpakket i et mandarinskall, uten at det blir mindre sterkt eller treffende av den grunn. Dette er vakkert men ujålete, realistisk og fullstendig troverdig, og anbefales som et menneskedrama i fjellskyggen av en krig, men hvor menneskene står i fokus.