To søstre vender hjem etter å ha tilbrakt en tid på mental institusjon. Hjemme venter faren og deres stemor, en ond og frekk dame som aldri har kommet godt overens med jentene. Tilbake i huset har de etter hvert ikke bare den kjedelige stemora å hanskes med, men også et forstyrrende spøkelse som blander seg inn og forstyrrer deres mentale pleie …

Regissør for denne Sør Koreanske skrekkrullen er Kim Jee-woon, en kar som blant annet har gjort amerikanske ”The Last Stand” og den mørke, dystre og sterke seriemorderfilmen ”I Saw the Devil” fra 2010. Tilbake i 2003 var det altså denne historien om de to søstrene som trolig gjorde ham bemerket flere steder, for denne lille spøkelses- og psykologiske thrilleren er riktig så sterk og stram.

Rolig familiedrama, enn så lenge…

Hele historien virker i starten og utover ganske enkel, med få karakterer og relasjoner. I huset befinner stort sett kun far, stemor og de to døtrene seg, samt et besøk av en onkel og tante som ikke går helt trivelig for seg. Det er en veldig rolig, langsom og behagelig oppbygning her som gjør at kruttet virkelig ikke får svidd seg av før etter en god stund. Men, når det først skjer noe så er det med en scene som virkelig kan gi ståpels på ryggen! I en skremmende, nærmest typisk ”The Ring”-aktig stil, får vi servert en enkel men effektiv scene som i hvert fall minnet undertegnede godt om et typisk fælt mareritt.

Etter hvert skjer det stadig ting i det narrative løpet og progresjonen som virkelig krever sin mester i å forstå, tolke og til slutt sette i sammen. Hvorvidt det er mesterlig sydd sammen av regissør Jee-woon er kanskje tvilsomt, det virker tidvis litt unødig rotete, kanskje dog for ikke å røpe for mye. Igjen står likevel en historie som er vanskelig å skjønne absolutt alt av, men som likevel griper om deg, fenger og som trolig pirrer deg til å ville se filmen om igjen, mye for å forsøke å tolke alt som skjer.

Surrealistisk familieportrett

Midt oppi denne spøkelsesaktige historien skildres jo også et familiedrama. Og, denne familien er virkelig dysfunksjonell, plaget og lite trivelig. Kommunikasjonen suger, humøret er mindre hyggelig, og faren i huset virker direkte deprimert, skikkelig nedfor og derfor veldig handlingslammet. Deres relasjoner skildrer i det hele tatt en ganske så sår og vond historie, noe som til slutt også gir hele filmen en smak av tragedie og vondhet som løfter kvalitetene i den som film, utover det å bare være creepy og skummel.

Legger man sammen alle disse elementene av karakterdrama, mystikk og grunnhistorie får vi denne surrealistiske fortellingen, en fortelling som med Jee-woons regi gjøres veldig stødig, pent og enkelt. Men, hvem som lurer hvem, hvem som er hva og hvordan det hele henger sammen, ja det er altså det surrealistiske ved historien.

Hele produksjonen kan ellers virke både litt b-filmaktig og billig, tv-filmaktig, for kulissene er stort sett bare rommene i dette huset, et hus som er klassisk sterilt, ryddig og nærmest perfeksjonistisk innredet i asiatiske toner, stil og interiør. De mye brukte rene tagningene, beherskede og stillestående kamerabilder og mange close up-bilder av personene og deres ansikter, skaper en personlig nærhet og tidvis klaustrofobisk tetthet opptil dem som gjør mye med stemningene.

Godt føles det også at det ikke er flust med jump-scares i filmen, men at den slår til der du lite aner det, og slik blir virkningsfull. Det er jo lett å tenke seg til hvordan Hollywood ville gjort denne filmen i forhold, trolig langt mer hysterisk, masete og ukul. I 2009 kom da også "The Uninvited", (selvfølgelig) en amerikansk remake basert på denne originalen, men hvor filmen var nokså annerledes og selvsagt langt dårligere, inkludert irriterende bruk av cgi-effekter.

Enkel, effektiv og interessant

Skal man sette fingeren på noe ved denne historien om de to søstrene, så kan det alltids etterlyses enda mer creepy scener, rett og slett fordi den helhetlig mer blir som et sært familiedrama, mer enn klassisk skrekkfilm. Men, dette er selvsagt smak og behag. En annen ting som, i hvert fall ved gjennomsyn nummer to, virket litt irriterende er nettopp det langsomme tempoet, den treige fremdriften, samt de mange beherskede scenene, skuespillerne og at det egentlig er litt lite direkte galskap her til å være en så gal historie. Det savnes slik mer futt i enkelte scener, og ikke minst som avbrekk fra den nevnte beherskede registilen i tempo og filmspråk. I ”I Saw the Devil” fikk vi se langt mer spenn i nettopp tempo, action og filmmatisk uttrykk, så kanskje regissøren rett og slett bare har vokst etter denne tidlige filmen?

Til syvende og sist er ”A Tale of Two Sisters” likevel en interessant blanding av et tragisk familiedrama, psykologiske føringer og mentale lidelser som fenger, interesserer og tidvis gir deg grøss på ryggen, en blanding som langt i fra er enkel å beherske. Slik sett får man heller godta at dette tidvis er irriterende vanskelig å forstå seg på, og at man kan savne litt futt og tempo her og der. En stilfull, streng regi gir dette svært mørke dramaet en brodd og personlighet som setter filmen godt i kroppen din.