Mummifamilien, Snorkefrøken og Lille My er eventyrlystne og setter likeså godt seil til Rivieraen hvor de, etter en røff reise, lærer både det ene og det andre om livet.

Som en slags moralsk og pedagogisk lærerik reise skildres altså denne turen til Rivieraen hvor Mummifamilien virkelig føles som noen bønder i byen. Historien er som en narkorus av surrealistiske elementer, pakket inn i en slags enkel feriefortelling.

For det første havner Mummifamilien på denne båtferden på en måte som verken føles troverdig, realistisk eller hvor årsak- og sammenhengsforholdet synes logisk. Vel fremme på Rivieraen skjer det mye snodig. Mummipappa møter en eksentrisk kunstner som synes å ville gi avkall på penger, eiendom og luksusoverflod, en klar moral her? Oh yes! Snorkfrøken på sin side elsker kjendiser og virker som en stalker på en viss kjent Audrey Glamour, og hun blir helt opphengt i å kjøpe seg en dyr bikini, selv om hun og de andre mummiene vel strengt tatt alltid går rundt nakne. Hun vinner flere millioner kroner på et casino (!) og shopper gladelig videre, mens millionene hun har til overs gir hun bare bort(!!). Mummibror blir videre sjalu og overbeskyttende når søster Snorkfrøken sprader rundt i denne (sexy?) bikinien og får seg en beiler, mens Mummimamma virker snerpete og stereotypisk mammasnusfornuftig og blir derfor tilhørende gjespende kjedelig. Forstå dette den som kan…

Å bringe mummitrollene til syden er altså ikke bare bare, skal vi tro regissørene Xavier Picard, Hanna Hemilä, samt de fem (!) manusforfatterne. Mon tro hva disse har røyka på kontoret?! Heldigvis er tegningene, basert på Tove Janssons figurer og tegneserie, slik de skal være, og Mummifamilien, Lille My, og gjengen er fremdeles veldig sjarmerende og ikke minst særegne i sin stil og det visuelle uttrykk. Man sitter gang på gang og tenker på hvor mange likheter dette finske universet har med den japanske animasjonen, særlig Studio Ghibli-filmene. Både de enkle tegningene, de særegne figurene, det sakte tempoet, og ordlyden i måten ting blir fortalt på, kan minne mye om hverandre.

Det er videre mye både kjernesunt, sjarmerende og viktig å bringe videre til barn innen disse universene, samt at mer typisk amerikansk hysterisk animasjon heldigvis føles milevis langt unna dette greiene her. Men, i dette samme universet er det også svært mye traust, traurig og oppbrukt innen visdom, moral og fremstilling av både karakterer, kjønn, tematikk og alt dette som underholdning.

”Mummitrollet på Rivieraen” oppleves derfor både gammeldags tørt på flere måter, samt at en helt surrealistisk fremstilling, fremtoning og utvikling av historien bare føles veldig rar. Man kan alltids hevde at det er mye som er så rart her at de aller minste sikkert vil finne det rimelig severdig, men selv våre minste vil nok fort rynke på nesa både her og der, de er nemlig noen ganske så smarte skapinger selv om de er små. Mummiene på Rivieraen føles klart satirisk her og der, men på en litt overtydelig snusfornuftig og dømmende måte som ikke virker sjarmerende, mer som bønder i byen, hvor mye på en irriterende måte føles svart/hvitt-pedagogisk fremstilt. Så, dette greiene her ble bare rart.