Forhistorien til legenden om Hercules. Kong Amphitryon mistenker sin kone for utroskap, så da hans andre sønn blir født, blir det snart klart at denne sønnen ikke kan forvente seg samme status som sin eldre bror, som faktisk er tronarving. Hercules forelsker seg i sin brors fremtidige hustru, og blir forvist til en krigførende hær. Etter et nederlag blir Hercules tatt til fange, og solgt som slave. Hercules oppdager etter hvert sitt guddommelige opphav, som sønn av Zevs, og sverger å bekjempe sin tyranniske far og bror, befri folket og vinne tilbake sin elskede.

Etter å ha sett en drøss italienske lavbudsjetts Hercules-filmer fra '60-tallet, av ymse kvalitet (Italienerne hadde skikkelig Hercules dilla på '60-tallet, og ga ut flere filmer i året om mannen), følte jeg meg egentlig ikke klar for å ta fatt på en runde med Hercules-filmer... Men akk, det virker som om vi går inn i en ny filmatisk Hercules trend, med to nye storfilmer bare i 2014 (den andre bærer navnet "Hercules" og er regissert av Brett Rathner).

Vel, vel... Da er det bare en ting å gjøre; nemlig å sette seg ned med et åpent sinn, og vente på å bli "blown away". Det er jo tross alt rundt 50 år siden italienerne spydde ut Hercules-filmer, og mye har endret seg siden den gang, ikke minst med tanke på det filmtekniske... Og denne MÅ jo bare være bedre enn de italienske masseproduksjonene fra '60-tallet, som stort sett går fra håpløst elendig til (nesten) akseptabel underholdning.

Her er det Renny Harlin som står for regien, og mannen har jo gitt oss noen brukbare action-filmer tidligere... Riktignok ikke av den dype intellektuelle sorten, men fortsatt solid og grei action. Denne gangen prøver han seg på episk action/drama, og storsått historiefortelling. ...Og det blir snart klart, at dette er noe han overhodet ikke takler. Harlin er muligens en brukbar action-regissør, men noen stor historieforteller er han definitivt ikke.

For å starte med selve historien: Vi følger Hercules fra fødselen til hans opprør mot sin far og bror, som voksen mann. Det som gjør at dette ikke blir en storslått film av episke dimensjoner (selv om det er det denne filmen prøver), er at man her ikke har tatt seg tid til å fortelle en historie. Hercules' unge år, blir oppsummert i kjappe sekvenser, og hopper lynkjapt fram til historien om den voksne Hercules. Her er det mye som mangler og jeg får følelsen av å se en fire timer lang film, som har blitt klippet ned til 99 minutter. Dette er en type film som krever litt historiefortelling, men som sagt, så er ikke dette Renny Harlin's sterke side. Filmen velger heller å fokusere på action og klissete føleri.

De romantiske scenene med masse føleri, er både platte og klisjefylte, og ikke minst overfladiske.... Og et eneste langt ork. Jeg har ingenting imot klissete romantikk på film, men her er det seriøst vanskelig å la seg rive med. I tillegg blir luften fylt av hvite lodotter som danser i vinden hver gang en romantisk eller følelsesladet scene vises. Utvilsomt et forsøk på kunstnerisk utfoldelse, og en gang hadde vært greit... men hver jævla gang?! Og er det ikke lodott-pollen, ja så er det jaggu meg noe som ligner på aske som svever i vinden.

Action-scenene er, som man kan forvente, godt gjennomførte, velklippet og med utmerket koreografi. Men, og det er et stort MEN her, filmen er omtrent blottet for alt som kan ligne på blod. Jeg hverken forventer eller forlanger en innvolls-orgie, men med tanke på mengden av voldsscener i denne filmen, blir fraværet av blod ganske så påfallende. Dette får filmen til å føles både unaturlig og steril.

Kulissene virker også påfallende falske. Jeg får ikke følelsen av å befinne meg i Hellas på 1200-tallet f.kr. Men får følelsen av at illusjonen strekker seg til hva kameraet til en hver tid fokuserer på, og ingenting mer. Det finnes, med andre ord, ingen dybde i illusjonen. Alt virker nytt, og karakterene virker litt for "moderne" til å skape en troverdig følelse av det gamle Hellas. Skuespillet er helt OK, ikke nevneverdig dårlig, men heller ikke overbevisende bra.

De beste aspektene med denne filmen er kameraarbeidet og foto. Det er utvilsomt noen med et godt øye for bilder, som har stått bak kameraet... For hvis denne filmen hadde blitt utgitt som en serie stillbilder, hadde det sikkert vært ganske kult å se på. Klippingen er også et pluss.

CGIen er et kapittel for seg selv, og får animasjonen i "South Park" til å fremstå som banebrytende og høyteknologisk. Hercules tar opp kampen med en dataanimert løve, som er såpass lite overbevisende at varulven i "Twilight Sagaen" blir rene mesterverket til sammenligning. Filmen ble en gigantisk flopp på kino, og har til nå bare tjent inn knappe $19 000 000 av budsjettet, som var på $70 000 000. Noe som beviser at folket ikke alltid er like lettlurte.

Men det verste av alt er at denne filmen, tidvis er så håpløst dørgende kjedelig. En halvtime virker som en time... Og etter en time venter jeg bare på rulleteksten.