---

Terningkast:


Ingress:

Fire unge mennesker er på biltur i det norske innlandet. Vi er i juli 1974, og de fire vennene havner plutselig oppi det som ser ut til å være en grusom jakt.

Anmeldelse:

Norges offisielle femte skrekkfilm igjennom tidene, etter (De Dødes Tjern, 22, Villmark og Fritt Vilt) kan i hvert fall ikke sies å ikke være rå og brutal nok! Historien om de fire vennene Roger, Camilla, Jørgen og Mia starter rett på sak inni bilen. De er på vei til en hyttetur, og stopper på veien på en lokal bensinstasjon. I klassisk norsk stil, med herlig 70-talls estetikk og koloritt, føler man fra første stund hele ”norskheten” ved settingen. Men også allerede fra start blir vi introdusert for denne gjengen som egentlig viser seg å ikke akkurat være så gode venner som man først tror. Skuespillet av blant andre Henriette Bruusgaard, Lasse Valdal og Nini Bull Robsahm er ikke så verst. Sistnevnte har også skrevet manus sammen med regissør Patrik Syversen.


En rar vennegjeng

Roger og Camilla har et litt varierende forhold, og hvor førstnevnte kan være en liten hissigpropp av en sur kar. Jørgen og Mia er søsken, og liker ikke Roger noe særlig, mens Mia forsøker å få ut av venninnen Camilla hvordan forholdet mellom de to går. Som karakterer er de veldig forskjellige slik, noen er likandes, noen mindre herlige. Av de fire er det helt klart Mia som fremstår mest fornuftig, sjarmerende og smart. Roger på sin side er og forblir drittsekken så lenge han er på skjermen.

Som holdepunkter er det videre litt vanskelig å bry seg så alt for mye om disse fire hovedkarakterene. Denne sure stemningen fra starten av er ikke akkurat sjarmerende, og man lurer egentlig mest på hvorfor de gidder å dra på ferie sammen i det hele tatt. Roger, er som nevnt hatobjektet, Camilla hans dumsnille og naive kjæreste, mens de to andre prøver å fylle opp settingen så godt de kan. Det er flere svake punkter rundt disse også. Dialog og manus føles tidvis irriterende stivt og kunstig, og flere små situasjoner føles rett og slett ikke troverdige. Som eksempel kan nevnes at Camilla blir klort opp av en søvnig fyllik inne på toalettet på bensinstasjonen, en hendelse som nærmest forsvinner helt i ettertid og som de involverte rett og slett bare trekker på skuldrene av. At de tar med ei klart synlig forvirra jente som haiker er også en scene som virker helt på jordet løst. Først er de svært skeptiske til å ta med den stakkarslige jenta, fordi ”det er utrygt å ta opp haikere” som de sier, og videre synes ingen å merke at haikersken er svært stressa og forsøker å spørre henne særlig ut om hvorfor hun er slik.

Nei, da får det nesten bare være til pass for dem det som skjer videre, kan man flåsete og frekt påstå. Og, det er da nettopp dette som også er mye av poenget med hele filmen. Det skal fråtses i grov vold, brutale hendelser og skildre en nærmest naturlig råhet, satt til den norske skogsnaturen.


Fritt vilt

Akkurat her er kanskje ”Rovdyr” også best, i dens nakne og enkle skildring av det brutalt råe, uten særlige digresjoner eller avsporinger i jakten. For det er ren torturjakt som bedrives. De fire vennene blir etter hvert jaktet på av en gruppe jegere som tilsynelatende kun er ute etter å ha det moro ved å jakte på byttene sine. Og det er jo unektelig litt morsomt, at man hele tiden liksom vil ha filmen til å hete ”Fritt Vilt”, men som vi jo vet, den tittelen var akkurat tatt i norsk skrekkfilmsammenheng. Strengt tatt er det vel heller ikke ofrene som føles som noen rovdyr, mer dem som jakter. Som filmpremiss føles hele denne historien dog som så svært enkel og latterlig meningsløs at det kan virke som filmen i sitt fulle lener seg på undergenre innen skrekken som rape-revenge-stil og liknende, men på ingen måte forsøker å skape noe eget innenfor disse rammene.

Det gjøres absolutt ingen forsøk på å forklare hvorfor disse mennene jakter på ungdommene. Kanskje er det fordi de hater byfolk, noe som forsåvidt kan underbygges av en scene tidligere på bensinstasjonen. Kanskje er jegerne bare tilbakestående neandertalere av noen bønder, som har blitt født og oppvokst i skogen, mon tro er det kanskje heller familiefedre som virkelig har kommet i overgangsalderen og som kjeder seg mye til vanlig?! Ikke vet jeg, men det blir rett og slett litt provoserende når filmen slik nærmest synes å ta det for gitt at dette brukes som en egen genre, at jegerne bare er iskalde monstre, uten å gi noe motiv for noen ting, og slik tro og lene seg på at dette er nok for å gjøre filmen interessant og bra! Ser vi på en liknende film og tematikk, som den mesterlige ”The Texas Chainsaw Massacre”, hvor også en gjeng gubber slakter ned uskyldige ungdommer, ser vi her langt flere motiverte punkter som kan underbygge hvorfor de gjør som de gjør. Familien Sawyer er i det minste en innavlsfamilie av flere generasjoner, og hvor folkene er oppvokst i dette svært demoraliserte huset hvor moral og videreutviklet menneskesyn er ikkeeksisterende og følgende har gått i arv. Hva som derimot feiler våre bønder i skogen, nei det må vi bare gjette oss til. Slikt blir man lite motivert og engasjert av som seer.


Godt håndverk

Videre sitter man å i det minste håper at dette skal resultere i en mer rape-revenge aktig handling, noe det ikke nødvendigvis helt gjør. Men, ute i skogen er det i god grad mye fortettet stemning og angstskapende toner som dominerer. Det interessante her er blant annet at hele handlingen foregår på dagtid, i sollys og uten de helt mørke bildene, noe som oppleves forfriskende og godt. Slik funker også den aller første virkelige råe scenen aller best i hele filmen. Som et nærmest brutalt sjokk, både for hovedpersonene og oss som ser på, inntreffer en svært brutal scene som funker veldig godt, mye takket være at den er så tydelig rå, brutal og foregår i dagslys. Man blir litt satt ut, og kjenner det godt på kroppen her! Etter denne scenen er det dessverre som om ingenting klarer å måle seg opp imot denne, rent spennings og følelsesmessig. Uten å nevne hvem, så skyldes dette svært mye at en sentral person blir tatt av dage, og det atpåtil den personen som virket mest interessant og drivende for gruppa. Dette er synd, og filmen skyter seg selv slik i foten, spør du undertegnede. Mye faller allerede her slik bort, og videre forblir det en eneste lang jaktsekvens i skogen, filmen ut.

Filmatisk er likevel mye bra gjort her. Håndholdt kameraføring, mange nærbilder av stressede folk, samt lyder og vibber fra den store skogen, setter sitt preg på en stemning som føles uggen og ekkel, tross alt. Verre er det med enkelte direkte skremme- og skvettescener som ofte føles ulogiske og tilgjorte. Når folk for eksempel plutselig dukker opp rett bak noen, ute i den store skogen, rett etter at en person har snudd seg, ja da føles det verken troverdig eller virkningsfullt creepy, bare irriterende. Å snike seg opp bak folk med knirkende grener og slik burde ikke gå an i realiteten, og filmen ødelegger (igjen) slik mye for seg selv fordi den slik bryter med den ellers så realistiske, troverdige og råe settingen.

En forstyrrende og irriterende oppførsel av enkelte karakterer i skogen forstyrrer også en del. Som publikummer blir man jo sittende hjemme i stua, eller på kinoen, og kritisere og være bedrevitende rundt karakterenes oppførsel i de stressede situasjonene. Men ironisk nok blir også da eventuelle teite og dumme handlinger, kjemping og hvordan de forsøker å rømme, desto mer irriterende og provoserende når det blir gjort på dumme måter. Etter hvert bikker det derfor over i å bli mye som bare er for dumt, og engasjementet med dem faller ytterligere. Det er selvsagt ikke enkelt å si hva man selv hadde gjort i slike situasjoner, men det blir liksom mye mer engasjerende når vi får hint av intelligens og handlekraft fra de jaktede ofrene, mer enn bare stakkarslige og hjelpeløse forsøk.

Rent filmatisk er de kjøttfulle voldseffektene derimot veldig bra utført, og særlig visse bestemte kroppsskader er direkte jævlige å se på og er videre kanskje det mest eksplisitte gjort og vist i norsk filmhistorie. På grunn av det fargesvake typiske 70-talls fargefilteret som er brukt i bildene, får interessant nok likevel alt blodet en svært mørk farge og ser nærmest ut som oljesøl mer enn blod.

Begrenset engasjerende rovjakt

Til slutt står man igjen med en klar følelse av at ”Rovdyr” er et rimelig tomt, meningsløst, men greit filmteknisk utført prosjekt, som klart hyller genregrep og tradisjoner, men hvor den indre driven og spruten aldri er tilstede eller at man forsøker å skape noe eget oppi alt dette velkjente. Som en egenverdi kan filmen sies å ha noe ved seg, ikke minst som tidenes desidert groveste og mest brutale norske film. Det er videre ikke vanskelig å skjønne at man vil hylle mye velkjent innen genren her, men man blir for eksempel forferdelig mye mer engasjert av eksempelvis ”Fritt Vilt” og deres karakterer, og det altså selv om denne filmen er mer filmatisk, forutsigbar og mer ”kunstig” enn denne råe klare ”Rovdyr”. Slik må man si at karakterengasjement, samt grep innen spenningen og formidlingen av dette uti skogen, fort faller i nerve og driv. Når også filmen driter i å gidde å forsøke forklare jegerne som mennesker, ja da blir man både provosert og rister litt oppgitt på skuldrene. ”Rovdyr” står slik igjen som en pen håndverksmessig skildring av en mindre interessant handling og historie som synes mest å henvende seg til de spesielt interesserte av skrekkfilmens undergenre.