Tenåringsjenta Maggie blir smittet av et virus som sakte og sikkert gjør henne til en menneskespisende zombie. I prosessen fra å være en vanlig jente til å bli svært syk prøver pappaen hennes å hjelpe til så godt han kan, men, begge vet imidlertid hvor dette bærer hen... 

Regissør Henry Hobson debuterer som langfilmsjef med ”Maggie”. Han har tidligere jobbet mye med design og med det visuelle, både innen film og tv-spill. Et av spillene han står kreditert med er det kritikerroste dystopiske og tragiske ”The Last of Us”, et univers hvor menneskeheten også sliter maksimalt på noe av den samme måten som i denne filmen. Det kan videre virke som Hobson har hatt lyst å lage sin egen filmversjon av en slik tematikk og setting. Det er ikke vanskelig å skjønne hva regissøren ønsker og formidler her, men dette gjør ikke filmen noe mer interessant av den grunn.

Det er imidlertid lite direkte dårlig ved ”Maggie”. Dette er en realistisk tilnærming til mye av det vi har blitt underholdt med i skrekkfilm og tv-serier i årevis nå, nemlig zombier som truer menneskeheten på flere måter. Bare det å se Arnold i en slik rolle er nærmest fascinerende, og sjeldent har vi sett ham så rolig, tender og med så mye hår på hodet. Abigail Breslin i rollen som den infiserte Maggie, er også god og stødig, og vi får veldig vondt av henne og denne umulige situasjonen hun kommer inn i med sin familie.

Men, det er i det hele tatt vanskelig å si hva som motiverer en kar som Hobson til å ville lage film av denne historien. Det kan være mye vettugt og interessant her, absolutt, blant annet i skildringen av hva som skjer ved en zombieepidemi, hvordan menneskene relaterer seg til dette, og så videre. Bytter vi dog ut zombieepidemien og folkenes sykdom med, la oss si, uhelbredelig kreft, Aids eller noe annet dødelig, ja så ser man jo hvor dørgende kjip handlingen er her. Sagt på en enklere måte, vi kunne likeså godt overvært en film om uhelbredelig kreft i en familie, i 90 minutter, og det hadde ikke blitt stort annerledes enn hva ”Maggie” er. Når det heller ikke er noe som heter ’zombieepidemi’, nei så blir dette nærmest bare som å overvære sykdom og en familietragedie, og that’s it. Man blir rett og slett ikke engasjert fordi man ikke har noe annet å relatere seg til enn eventuell personlige tragedier. Hvis dette har en egenverdi rent filmatisk, eller personlig, ja så er det jo greit nok for så vidt, men dæven... dette er tunge saker!

”Maggie” er ikke overaskende en film som dog helt klart kommer til å bli tatt inn i varmen av særlig indiefilmelskere, mye fordi den går stikk i strid med popkulturelle føringer rundt tema som zombier, har Schwarzenegger i sin mest seriøse rolle noensinne, og rundt dystopifilm generelt. Bare knaggene ’Schwarzenegger’/’skrekk’/zombie’ er jo til å få publikums forventninger i taket av. La dere ikke lure av dette, for ”Maggie” er langt fra noe slik man tror, og filmen kan ikke, selv med mange sterke filmatiske sider, sies å være noe annet enn et eneste langt nedslående gjesp. Selvsagt er det flere rørende scener her, og hjelpeløsheten knuger pappa Arnold og datter Maggie til det hjerteskjærende, så absolutt.

Problemet er altså ikke de mange gode sidene ved filmen, men måten disse kveler seg selv ved blant annet å kjøre samme treige tempo filmen igjennom, nærmest kun ha disse tragiske scenene og videre slik ikke ha noen motiverende punkter og knagger for oss publikum til å ville sitte igjennom hele filmen. De som gjør dette blir heller ikke belønnet med annet enn å føle seg skikkelig nedfor, og det nå midt på sommeren. Man kan bli suicidal av mindre. Ikke bra!

”Maggie” prøver seg altså på noe nytt innen zombiegenren, og som film kan den minne godt om dystopier som ”The Road” og ”Children of Men”, begge filmer som skaper noe mye mer rent engasjerende enn bare selve dystopien i seg selv. Og du vet, de lange, utdragende dialogtunge scenene og episodene av ”The Walking Dead”? ”Maggie” er kun slik, og ikke noe annet. Dette vitner videre om en regissør som ikke er i stand til å se sin egen film utenifra og som trolig har gått seg blind i sin egen prosess. Nettopp derfor tror jeg det blir med dette ene forsøket rundt det å skildre en zombieepidemi på denne måten, og man får håpe regissør Hobson generelt har lært av denne perioden i sin karriere og resultatet av den.