En liten jente blir brutalt myrdet et sted i Frankrike. En stund senere skjer det samme med en datter av en velkjent skulptør i Venezia. Skulptøren og kona starter sin egen etterforskning og finner fort ut at de har en haug med utfordringer å løse på sin vei til sannheten. Ofrene starter dessuten raskt å øke ettersom morderen nå dreper også de som etter hvert finner ut for mye…

Italienske Aldo Lado prøvde seg med denne ”Who saw her die?” å gjøre sin type giallo-aktige thriller og drapsmysterium. Giallo-filmens mange kjente trekk er i aller høyeste grad til stede her, men det er mer i sammenføyningene, regiarbeidet og pur sunn fornuft at det går så voldsomt over stokk og stein.

Det grenser faktisk til det hysterisk morsomme flere steder i denne filmen. Det er nemlig ikke måte på logiske brudd, filmatiske blemmer og tragisk regi innimellom, samtidig som filmen unektelig også ironisk og interessant nok har mye fascinerende ved seg. Og kanskje er også dette noe veldig typisk for nettopp giallo- og skjult-morder-type film som dette, at selv om de mange ulogiskhetene florerer, ja så blir man jo gjerne litt oppslukt av formatet og vil dessuten vite hvem som er morderen likevel.

Glimrende location

Problemet med ”Who Saw her Die” er imidlertid så mye at vi må forsøke å starte med det som fungerer… Med location satt til særegne Venezia er det unektelig et bra sted å legge et slikt mysterium til denne byen. Dens mange bakgater, bruer, tette bygninger og skjulesteder har blitt brukt som åsted i mang en film oppigjennom historien. Et glimrende eksempel på dette er Nicolas Roegs fabelaktige skumle og stemningsspekkede thriller ”Don’t look now’, hvor både mystikken og historien trollbinder mye takket være glimrende bruk av Venezia som setting og location. Interessant nok kom ”Don’t look now” året etter at ”Who Saw her Die” ble gjort i Venezia, og kanskje Roeg faktisk ble gira av denne filmen, ja kanskje også direkte stjal fra den? Hvem vet...

Disse to filmene har nemlig veldig mange likeheter, særlig i temaet med et sørgende ektepar som forsøker finne ut hva som skjedde med sin datter går igjen. Stemningssatt med et typisk creepy barnesangtema av mester Ennio Morricone skapes en tidvis ekkel og atmosfærisk stemning, i dag dog nokså enkelt og mer morsomt egentlig, enn dette trolig originalt ble opplevd.

Variasjonene av scener foregående både ute og inne reflekterer slik også i ”Who Saw her Die” Venezia som den unike byen den er, med arkitekturen, broene, vannet, båtene og innvendig interiør. Mørke kriker, kroker og utallige ganger, veier og bygninger brukes veldig godt og variert her, absolutt. Den første delen er dessuten i nærheten av direkte rørende og flott i sin skildring av far-datter-forholdet, et forhold som dessverre ganske så fælt brutalt blir revet i stykker når det fatale inntreffer. Utover denne sentrale lille familien er det imidlertid et digert karaktergalleri, noe som for så vidt også er bra, vi blir nemlig helt forvirra av alle folkene, deres tidvis rare oppførsel, mulige motvier, handlinger og liknende. På godt og vondt gjør dette seg utslag i at det totalt sett blir et hav med ting som skjer, rotete, forvirrende og egentlig mindre medrivende, men likevel aldri kjedelig, mer bare rart.

I de sentrale rollene ser vi som hovedrollen Franco Serpieri selveste James Bond, George Lazenby. Tre år etter sin eneste Bond rolle i ”James Bond i hemmelig tjeneste” spiller han altså denne desperate faren som forsøker finne morderen på sin datter. Lazenby er det lite å utsette på rent skuespillermessig. Mot ham står svenske Anita Strindberg som var med i flere liknende giallo-thrillere i sin karriere, blant annet ”The Case of the Scorpion’s Tale”.

Så var det en del som hakker…

Foruten den flotte locationen har filmen enkelte herlige preg av klassisk giallo. En sortkledd dameskikkelse er denne historiens morder, utkledd i sort kåpe, hansker og hatt med slør. Hvem denne barnehatende morderen er, motivet og flere spørsmål rundt denne skikkelsen, blir bare delvis forklart. Uten å røpe for mye sitter vi nemlig igjen med en haug med spørsmål innen det hele er slutt, og selve motivet synes, som ofte er i slike filmer, håpløst utroverdig, eventuelt slipper man unna med at morderen bare er riv ruskende gal, noe som likeså godt kan være sant og greit nok å sluke.

Alt dette er imidlertid mindre irriterende eller farlig. Verre er det da med de langt svakere sidene ved denne filmen. Ta for eksempel bare scenene hvor morderen opptrer… I nærmest samtlige scener filmes mordrens synsfelt med kameraet, igjen et klassisk giallo-trekk dette, men i denne filmen ser likevel liksom aldri folk på morderen, selv om denne går rett forbi og tett innpå dem. Merkelig…

Absolutt verst eksempel på dette er det i en sentral scene inne på en kino. Her sitter en person i en nærmest fullt opplyst kinosal, fremst i salen, med en haug folk bak og rundt seg som ser i retning lerretet og dermed også mot ryggen på denne personen. Så dukker morderen opp bak personen og angriper. Mens dette foregår er det ingen (!!) som ser eller reagerer! Man blir slik sittende og spørre seg selv om hva regissør Lado her har tenkt?! Også i flere andre scener er det så mange brudd på ren og skjær grunnleggende logikk og elementer som ikke stemmer at det er helt ubegripelig. Hadde man ikke visst bedre skulle man tro det var et barn som hadde hatt regien her og der… Hjelpe meg ass!

Grunnet en haug med slikt slarv, igjen fullstendig ubegripelig gjort av et voksent menneske som kaller seg selv ’regissør’, ja så faller hele filmen som et korthus og blir mer seende ut som nærmest en slags parodisk hyllest til giallo-tradisjonen. Ja, man sitter nesten og tror det skal være ment å være slik latterlig dårlig, noe det imidlertid helt tydelig ikke er grunnet filmens øvrige alvorlige og ”seriøse” tone.

Krydrer man ”Who Saw her Die” med det nevnte rike karaktergalleriet, en haug mindre mystiske elementer, bihistorier, linjer og ting som skjer, ja så er i hvert fall filmen nokså underholdende, tross alt. Som kvalitetsgiallo har den absolutt mye godt ved seg, men også dessverre altså like mye bedrøvelig som gjør at den totalt sett likevel faller ganske så nesegrus da de nevnte blemmene under ingen omstendigheter kan forklares rasjonelt. Det er nesten som undertegnede klør i fingrene etter å kontakte regissøren og spørre ham rett ut ’si meg, hva var det du tenkte her og der’?! Er du Giallo-sugen og interessert kan alltids ”Who Saw her Die?” muligens ha dobbel underholdningsverdi grunnet sine mange latterlige dårlige trekk og bruk av genregrep. For dere andre, styr unna dette greiene her.