Når bandet ”The Dryads” flytter inn i nabohuset blir hverdagen til Hilde plutselig langt mer spennende. Hun begynner nemlig å spionere på bandet og dets karismatiske frontfigur Henriette, tar bilder av dem og blir etter hvert venner med dem. Men, Hilde lærer også at det kan ha sin pris å være kul…

Regissør Sten Hellevig langfilmdebuterer med ”Dryads – Girls don’t cry”, men hans lange erfaring med reklamefilm kan lett synes audiovisuelt i hele filmen. Med hjelp fra amerikanske Randall Jahnsen, som blant annet skrev ”The Doors”-filmen fra 1991, har teamet laget en svært pen, bevegende og drivende historie om hva ungdomstiden kan by på.

Innspillingen har vært et stort samarbeidsprosjekt, og mye er blant annet spilt inn i Stavanger-regionen med sponsorer og støtte. En herlig miks av dialekter, inkludert Morten Abel som Hildes pappa, samt også svenske og danske skuespillere, gir en morsom blanding innen karaktergalleriet. Det er også en del kjente ansikter med her som imidlertid ikke er like enkle å kjenne igjen kanskje. I rollen som ”sjefsbitch” i Dryads ser vi Iben Akerlie som spilte i ”Victoria” i 2012, mens Vilde Zeiner for noen år siden var Sonja i ”Reisen til Julestjernen”. Hovedrollen som Hilde spilles glimrende av debutant Anneli Aune som innehar akkurat passe mengde stakkarslighet, beskjedenhet og sjarm til at vi føler med henne i tykt og tynt her. Som publikummer er det lett å bli revet med og kjenne seg igjen i mange av situasjonene hun kommer borti, mens også de voksnes utfordringer har man tatt seg tid til å ta med innimellom. Bra!

”Dryads” oser nemlig av smått nostalgiske øyeblikk, fra barndom, ungdom, vennskap og økende fascinasjoner for voksenlivet og mulighetene som åpenbarer seg i ungdomstiden. Filmen har flust med glimrende, sjarmerende og virkelig sterke enkeltscener som suger deg inn i miljøet, særlig det som finner sted i nabohuset hvor denne hipstergjengen av noen ungdommer samler seg for å røyke, feste og lage musikk. Musikken er for øvrig noe av filmens herligste side, med en veldig god blanding av kjent og ukjent, genretyper og stil, her er absolutt noe å like for alle. Et ekstra pluss er det at flere av skuespillerne, i hvert fall tilsynelatende, selv synger og spiller veldig bra!

Rent filmatisk fanger regissør Hellevig mange gode stemninger, farger i sollyset, samt formidler et miljø som virker helt troverdig, også til tross for enkelte amatørskuespillere. Hellevigs bruk av tidvis korte, små og kjappe grep i bilder, som for eksempel tekstoverlegging og montasjer oppå bildene, skaper et lekent uttrykk. Dette understrekes ytterligere av den morsomme bruken og skildringen av dagens besatthet og avhengighet av sosiale medier, youtube, instagram, med mer. Dette tilfører et bevisst blikk på samfunnet og hverdagen som videre gir flere smarte og morsomme observasjoner. En øvrig skildring av ungdom, gruppedynamikk og hierarki der innad, samt vennskap, tilfører karakterene og historien dybde og liv til de sentrale menneskene.

Det kanskje mest utilfredsstillende ved filmen er den kjappe, bråe og litt feige slutten, en slutt som ikke skal røpes her, men som føles litt for enkel, både i moral og i menneskeskildringer, rett og slett litt sort/hvitt-aktig. Likevel, frem til dette er ”Dryads” en både velspilt, godt krydra, utført og hjertelig herlig godfilm som virkelig føles å ha truffet mye på kornet. Ungdomsskildringer går ofte igjen på film, også her til lands, men ”Dryads – Girls don’t cry” er en av de bedre. Til slutt sitter man igjen med gode følelser, blant annet av å ville se mer til både skuespillerne her og fra regissør Sten Hellevig.