Billy Hope er proffbokser på toppen av sin karriere, med flere store boksetitler, et stort hus og en kjærlig familie. Til tross for suksessen trygler hans kone Meureen ham om å slutte som bokser for å tilbringe mer tid med familien og slutte å skade seg selv mer. Men så blir kona drept ved et uhell, og igjen sitter Billy med en datter som blir tatt under barnevernets arrest på uventet tid. Billys verden faller sammen. Hans siste håp er å returnere til bokseringen for å få skikk på økonomien og livet sitt, og for slik å få datteren tilbake.

Filmer som ”Training Day”, ”Tears of the Sun” og ”Olympus Has Fallen” er laget av regissør Antoine Fuqua. I ”Southpaw” er det altså livet til proffbokseren Billy Hope som skildres. Det er laget svært mange bokseportretter opp igjennom tiden, og denne føyer seg pent inn i rekken av den typen film som kikker godt bak kulissene. Historien om Hope forteller nemlig ganske så godt, og ikke minst grundig, om prisen man kan måtte betale ved en slik livsførsel.

I hovedrollen som Billy Hope står Jake Gyllenhaal som virkelig må sies å ha lagt inn en diger innsats for rollen. Både kroppsmessig og i miljøskildringer overbeviser Gyllenhaal godt, vi kjøper absolutt alt fra miljøer, bokseteknikk, sjargonger og det som skjer i bokseringen. For dem som ikke skulle være aldeles ivrig etter slike bokseportretter kan det derfor sies at ”Southpaw” likevel trolig vil klare å engasjere.

Etter det tragiske dødsfallet til kona hans, bryter Billy fullstendig sammen og hans kamp mot både seg selv, rettssystemet, barnevernet og livet generelt vies god og lang skildringstid. Ja så god tid tar regissør Fuqua seg på å skildre Billys fall og tilbakekomst at man i store perioder får følelsen av å sitte og se en såpeopera, mer enn en storfilm på kino. På godt inderlig og vondt kjedsommelig vis får vi se alle nedturene mentalt og konkret som Billy møter på. Gyllehaal vrenger virkelig sjela si her, og det gjør inntrykk, jo da. Hans datter gjør også en god og rørende rolle som den stakkars jenta som havner på barnehjem, mot sin vilje, og frem mot slutten ser det tidvis mørkt ut også for far og datter-forholdet.

”Southpaw” føles til slutt litt som en kamuflert såpehistorie som godt skildrer menneskedramaet bak boksesuksessen Billy Hope, og vi skal ikke se bort i fra at Gyllenhaal blir beæret med noen filmpriser i tiden fremover for innsatsen, han er her intenst tilstede, kanskje til og med litt vel mye i lengden stakkar. Men, den er også spekket med klisjéer, machotematikk og estetikk, samt enkelte stygge gammeldagse filmatiske og tematiske grep vi godt kunne vært foruten i 2015. Er det for eksempel virkelig så kult med boksing lengre? Trenger man glorifisere boksingen så voldsomt? Det eneste valget Billy dessuten fremstilles å ha er å returnere til bokseringen, og dermed (i hvert fall i virkeligheten) bli enda mer hjerneskada! Really? Denne enkle og litt irriterende historien til tross, dette er grundig, dedikert og fullstendig ærlig gjort i alle ledd og noen ganger er dette absolutt godt nok til å gripe sterkt i to timer, om man legger bort de mest kritiske tankene vel og merke.