På et amerikansk universitet i en småby gjennomgår den nyansatte filosofiprofessoren en eksistensiell krise. Livet hans får en ny mening når han innleder et forhold til en av sine studenter og etter hvert også får mord i tankene.

Produktive Wood Allen hoster med ”Irrational Man” igjen opp et småvittig, livsskildrende blikk på oss mennesker. Joaquin Phoenix i rollen som den nedfor og deppa nyansatte professoren passer perfekt i denne karakteren, smålat, nokså likegyldig og livstrøtt som han er. Møtet med eleven Jill, spilt av Emma Stone, får han imidlertid til å våkne opp litt etter litt. I klassisk Allensk tematikk er det foruten dialogene mellom filosoferende enkeltmennesker, også et aldri så lite drapsmysterium som dukker opp etter hvert. Dermed oppstår det enda flere tankevekkende skildringer, særlig rundt oss menneskers moral, livssyn og meninger med livet som i god grad skildres og avleveres fra skuespillere, i manus og i regi.

Allen slår som vanlig ikke akkurat på stortromma, så humoren og gullkornene må du følge med for å få fatt på. Og heldigvis får vi slik en herlig motvekt mellom dette og øvrig overtydelig humortull fra Hollywood med en film som "Irrational Man". ”Problemet”, om man får kalle det dette, er at det dermed også i lengden for mange blir litt vel tørt, småvittig og ufarlig dette her. Man sitter egentlig og venter litt på de helt store toppene, for de som liker det mer slik. Andre vil sikkert storkose seg med denne formen for underfundig livsfilosofering og skildring.

Den absolutte styrken i filmen ligger i det smarte rundt oss menneskers former for dobbelmoral, brudd på prinsipper, fornuft og rasjonell tankegang og handling, ja, i det hele tatt hvor uforutsigbare vi kan være. I dette ligger det flust med fascinerende observasjoner fra Allen, samt en effektiv kjapp klipperytme som aldri drar ut enkeltscener unødig. Dette gjør filmen fornøyelig og aldri direkte kjedelig, så det er 90 raske minutter dette her, men også en temmelig forglemmelig og lett affære fordi både tematikken, humoren og ”spenningen” er alt for dvask, selv fra Allen, til å heve ting opp. Et svært irriterende gjentakende lydspor, (hvorfor?!), får oss også til å begynne å tvile på den gamle regissørtraverens form om dagen. ”Irrational Man” gjenspeiler slik nettopp hvorfor Allen klarer å lage så mye film, så fort og ofte, og i så gammel alder, dette er nemlig alt for enkle saker.