Mike sliter litt etter foreldrenes dødsfall og har gjentatte mareritt og problemer i etterkant. Når hans storebror virker som å ville reise bort og dermed la ham være igjen alene i huset, blir Mike enda mer stressa. Plutselig begynner han å se ting som han i første omgang har problemer med å skjønne. Etter hvert skal det vise seg at også storebror Jody også kan se hva som skjer. En høy, dresskledd og skummel begravelsesagent henger rundt mausoleet hvor Mike og Jodys foreldre er begravet, og små dverglignende skapninger soser også rundt på området. Hva skjer?!

Etter som Mike, broren og en kamerat sakte men sikkert avdekker de merkelige hendelsene, blir vi som publikummere også mer og mer nysgjerrig på hva dette greiene er. Don Coscarellis ”Phantasm” er nemlig blant annet veldig god på å porsjonere ut små, men viktige hendelser, elementer og underholdende ting, uten aldri å overdrive eller overøse med verken effekter eller action.


The Tall Man

Først og fremst er det den høye og skumle mannen ”Phantasm” huskes for og som fremdeles gjør størst inntrykk. Angus Scrimm i rollen som ham er virkelig creepy den dag i dag. Ansiktet, blikkene, den store, høye og stive kroppen som med sin karakteristiske forknytte og bevisste gange kommer mot Mike og oss i bildene, er utvilsomt en genialt skapt karakter. Han er litt som en blanding av både the boogeyman, mannen med ljåen og den strenger nabogubben. Slenger vi på også små tileggselementer som en flygende jernball, med to sylskarpe kniver i front, hettekledde små dverger som springer rundt og lager gryntelyder, samt litt magi her og der, ja så klarer filmen å sette en helt egen stemning, tone og formidle et univers som både er fascinerende og creepy.

Dette er også en sci-fi, noe som understrekes med disse små og sakte men sikre dryppene av merkelige hendelser, overnaturlige elementer, med mer. Hva dette konkret er skal ikke røpes her, men den er altså også en aldri så liten glimrende sci-fi-story som glimter til med sine små men lekre sci-fi grep, uten altså å overdrive eller slå på stortromma, noe som trolig bare hadde resultert i dårlig scenografi og verre spesialeffekter på den tiden.

”Phantasm” er imidlertid, i dag, ikke særlig skummel. Da er den fremdeles heldigvis vel så småekkel og veldig god på stemninger og, ja faktisk, morsom! I dag blir mye nemlig, som så ofte med slike gamle skrekkfilmer, ganske mer morsomt og ufrivillig humoristisk enn originalt sikkert ment. Mang en scene er likevel originalt helt tydelig ment som nettopp å være morsom. I tillegg kommer altså alt som har ”tapt” seg spenningsmessig med alderen, og som altså heller har gått over til å bli ufrivillig morsomt. Når dette er sagt så overrasker filmen flere steder, med plutselige skvettescener og uforutsigbare vendinger, noe som sikkert kan skremme de litt mer lettskremte.


Som et surrealistisk mareritt

Den imidlertid beste stemningen som formidles så bra i ”Phantasm” er den ekle følelsen av mareritt, en drømmeaktig hjelpeløshet som blander seg med skildringen av Mike som ungdom. Han er nemlig lett gjenkjennelig som en nysgjerrig og engasjert fjortis, noe vi vel alle har vært en gang. Denne blandingen av ungdommelig iver, og de spesielle marerittaktige følelsene vi får igjennom enkeltscener, karakterer og filmen, skaper en herlig ekkel og drivende fascinerende helhet.

De gjentatte typiske marerittaktige scene viser ofte forfølgelse og jakt, noe som understrekes ofte av gjennomgangstemaet, et musikktema som kan minne sterkt om John Carpenters pianotema fra ”Halloween” (1978). I ”Phantasm” er det mer et orgeltema som går igjen, og nettopp orgelmusikken passer som hånd i handske i og med at mye av handlingen foregår på kirkegården og i mausoleet

”Phantasm” er i det hele tatt en såpass særegen og uforglemmelig herlig film at man aldri glemmer den, ei heller klarer se den uten å kjenne på flere forskjellige følelser, minner eller stemninger i filmen. Filmatisk er den også såpass stilig filmet, med blant annet enkle bildeutsnitt, minimalistisk set-design, en enkel form for location- og miljøbruk, effektivt sydd sammen til en liten juvel innen blandingen og undergenren ’skrekk-sci-fi’. Som en knakende god gjengiving av et mareritt av en handling, og/eventuelt et bilde på invasjon fra en annen dimensjon, synet av Angus Scrimm som the Tall Man er uansett noe som virkelig setter seg på hjernebarken i ettertid, selv hos en voksen og skolert seer.