Amy sliter med å få livet sitt på skinner. Hun jobber som journalist for et overflatisk livsstilsmagasin og liker stort sett ikke å ta ansvar for noe i livet. Men så en dag skal hun intervjue den sjarmerende og suksessfulle sportslegen Aaron Conners, og Amy merker at hun begynner å falle for ham.

Regissør Judd Apatow burde være kjent for mange da han står bak en haug amerikanske komedier som ”The 40 Year Old Virgin”, ”Knocked Up”, ”Funny People”, ”This is 40”, med flere. Og hva er noe av likehetene med disse filmene? Jo, de er faktisk gode og morsomme, noe som langt i fra er tilfellet med enkelte i bransjen som får lage ”komedie” etter ”komedie”. Ekstra morsomt er det at Amy Schumer i hovedrollen også har bidratt på manussiden her. Schumer har gjort mye for tv i sin karriere, men her debuterer hun i en langfilm, og det med et ganske så stort herlig brak får man si!

Som en slags krysning mellom skuespiller Melissa McCarthy og filmfigur Bridget Jones, er Schumers karakter Amy en både forvirret, smått hysterisk, usikker, vulgær og ganske så slitsom person. Hun sliter blant annet veldig med å holde på kjærester, dumper dem nærmest umiddelbart, og frykter et A4 liv som pesten. Hennes notoriske utro far er hennes beste venn, men også et lite flatterende forbilde slik sett, og Amy er selvsagt derfor et resultat av nettopp dette. Schumer i hovedrollen er noe vinglete og rotete, ironisk nok som hennes karakter også er, men det er på samme måte også noe veldig troverdig, ekte og svært sjarmerende med Amy. Hun er ikke alltid like god på replikkavvekslingene, blikk og kroppsspråk, men stort sett er det likevel en fryd og overvære henne. Flere, og mange, morsomme bikarakterer fyller dessuten godt opp underholdningsbarometeret, inkludert Tilda Swinton i nok en glimrende herlig birolle. Gi den dama flere hovedroller da!

Hovedgrunnen, foruten bra skuespill og casting, til at ”Trainwreck” virkelig er en fryd av en film, ligger i et både smart, morsomt og intelligent manus! Her er ikke bare en haug overtydelige punchlines som smelles så kleint opp i trynet vårt at det bare skrikes ’nå skal du le’! Nei, heldigvis ligger humoren mye mer lavmælt også, i tillegg, hvor man tidvis må følge godt med, være oppdatert på media, popkultur, med mer, for å skjønne alt. Slik føles manus og humor mye smartere og som noe litt mer å tygge på enn mye mer generell humor, så når man først ler så ler man godt! Spennet i humoren er også imponerende. Fra den tydelige kroppslige typen humor, via kjønns- og stereotypihumor, til de nevnte mer ”dype” poengene som man blir sittende og gruble litt på.

Resultatet er en komedie som altså føles smart, tyngre og samtidig herlig sjarmerende, med karakterer vi blir mer og mer glade i, identifiserer og engasjerer oss godt i. ”Trainwreck” er så herlig uselvhøytidelig, rikholdig og dyktig sammenskrudd at den føles som en befrielse i en ellers så dyster amerikansk komedietradisjon. Filmen både tør og lykkes i å være røff på en troverdig og virkelighetstreffende måte, og bryter slik med mer klissete sammenlikninger som ”Bridget Jones”, og andre typisk falske romantiske komedier. Gå, se og le!