Når den unge heksen Kiki fyller 13 år reiser hun ut på en tradisjonell hekseskole sammen med katten sin Jiji. De kommer til en by ved havet hvor de slår seg ned for å lære å bli heks i et år.

Denne spillefilmen baserer seg på originalboken av Eiko Kadono, senere gjort verdenskjent av Studio Ghibli som animasjon. Regissør Takashi Shimizu er visstnok tro mot historien i boken, men som film stusser man bittelitt over nettopp handlingen og historien underveis. Det er selvsagt ikke helt rettferdig å sammenlikne denne utgaven for mye med Ghiblis fantastiske tegnefilm, men det er utvilsomt også umulig ikke å gjøre det. På den gode siden er både locations, set-design, naturen, bilder og flygescener veldig bra gjort, og tilfører filmen en liten magi og god stemning i de delene som foregår ute, absolutt. På den dårlige siden er det mindre magisk med de haltende menneskekarakterene og den litt dvaske historien. Mer magi hadde forresten gjort seg bedre her, for det er stort sett lite magiske greier som skjer, bortsett fra flygingen på kosteskaft og en snakkende katt.

Opplæringen som Kiki gjennomgår bærer egentlig ikke så mye preg av å være en hekseskole, men en oppvekst og menneskeskole, hvordan bli voksen, ta ansvar, få selvtillitt og så videre. Moralene og de sunne familieverdiene kommer derfor på løpende bånd her og filmen føles også slik som en klart kalkulert familievennlig film, greit nok. Det er videre få direkte store blemmer med denne filmen.

Men, et par skjemmende hovedproblemer ser vi i et dessverre svært vanlig gjennomgangproblem i barnefilmer, nemlig at folk ikke oppfører seg normalt. I tilfellet med Kiki og gjengen så er særlig flere av de voksne karakterene unødig barnslige, teatralske og totalt overdrevne i talemåte, mimikk og fakter, nesten slik som når vi voksne tullesnakker fremfor en baby. Hvorfor? Enda tristere er fremstillingen av fedrene, de voksne mannfolka, som fremstilles som klovner og nærmest tilbakestående. Sikkert morsomt for barna dette, og trolig også et forsøk på å etterlikne de veldig særegne bevegelsene og trekkene til tegnefilmene dette her. Som live-actionfilm ser folkene imidlertid bare helt ånnas ut. Usjh!

Kiki selv er da søt og sjarmerende nok, men også hun har dette svært begrensede registeret i ansiktsuttrykk og reaksjoner. De tidvis kleine dataanimerte dyrene er en annen ting som gjør filmen til noe unødig irriterende. Som når Kiki må redde en liten dataanimert flodhestunge. Hvorfor dette er store deler av handlingen er litt uforståelig egentlig, og det er absolutt med på å fjerne mye av magien som originalhistorien hadde. Til sammenlikning minner dette forresten mye om norske ”Doktor Proktor”-filmen i tematikk, handling og visuell stil. Også denne er, igjen, grei nok som barne- og familieunderholdning. Men noe særlig magisk selv blir nok denne versjonen av Kiki ikke.