Lina og Martin er på biltur og på vei hjem fra svenskehandel da de kommer over en veisperring og en politimann. De må i steden ta en vei over skogen som fører dem langt inn i de svenske skoger. Her havner de opp i den ene creepy situasjonen etter den andre, og plutselig ble ikke harryhandleturen like kjekk lenger…

Severin Eskelands film fra 2009 prøver å vise en mørkere side av den norsk-svenske grensehandelen, og leverer med denne filmen en nordisk utgave av ”The Texas Chainsaw Massacre”, blant mye annet, kjent fra skrekkfilmverdenen. Svenske innlandsbønder er nemlig heller ikke til å spøke med, skal vi tro denne relativt korte skrønen av en film.

SVENSKE HILLBILLIES

Eskeland har gjort mye kortfilm i sin oppvekst og filmkarriere. Med ”Snarveien” fikk han sin langfilmdebut og synes på lang vei å både kose seg, samt gjøre mye riktig bak kamera. Historien om Lina og Martin sløser verken med tid, skremming eller stemning. Vi går nokså fort rett på handlingen, en handling som for så vidt er klassisk latterlig enkel, i god slasher-tradisjon, for å si det slik. Litt etter litt hender det små ting som gjør at både dem og vi publikummere aner ugler i mosen. Forholdet norsker og svensker er noe som på en litt vittig måte brukes her, blant annet får vi møte på en lokal svensk hillbilly som ikke virker alt for smart i toppen. Videre møter vi senere også på hans familie, en familie som skal vise seg å være rimelig splittet på mange måter. Den klassiske handlekraftige politimannen er også med, som for å veie opp litt på de andre rare karakterene.

I midten havner altså Lina og Martin, to hyggelige og pene blonde nordmenn som for øvrig er godt spilt av Marte Christensen og Sondre Krogtoft Larsen. Særlig Christensen føles veldig naturlig og troverdig, mens dialog og kjemi mellom disse to også merkes som troverdig. Da får det heller være at de bare er et klassisk overfladisk kjærestepar som aldri får tid til å fordypes og skildres som noe annet. Svenske Jens Hultén som politimannen er god som akkurat så staut, autoritær og småskummel som han vel er ment å skulle være.

IKKE AKKURAT NOE SNARVEI

Som sedvanlig er, får vi mye ”gratis” i stemning ved at det er skogen, øde landevei og mørket som er location for store deler av handlingen her. Et etter hvert stort hus hvor ting virkelig eskalerer er ellers med på å drive handlingen fremover. Fra de første hendelsene finner sted til vi forstå mer og mer utover i historien, kommer en småekkel og creepy stemning krypende, og når Martin kommer over noe helt spesifikt, ja da får man et bredere bilde også for motiv og meningen bak hendelsene. Snarveien igjennom skogen blir da også noe langt annet enn en snarvei, og det som skjer porsjoneres pent ut, tross den korte spilletiden på 78 minutter.

Utover dette er det vanskelig å bli aldeles engasjert og medrevet av ”Snarveien”. Det er liksom så mye som bare er helt greit her, i alt fra historie, karakterer, tematikk og filmatisk språk. Det er lite direkte irriterende eller svakt, og den effektive utnyttelsen av den narrative tiden man har til rådighet er som nevnt godt disponert.

Filmen lider litt under det samme som ”Rovdyr” også gjorde, den er litt for vanlig, småkjedelig og genreflat, for lite særegen og frisk. Inspirasjon og påvirkning av klassiske slashere som nevnte TCM er dessuten påfallende. Når også ”twistene” da heller ikke går bort i fra det åpenbare, nei da blir helheten enda mer skuffende slik sett. Det er unektelig morsomt å se en slags svensk utgave av familien Sawyer, men karakterene overrasker, sjokkerer eller vemmer ikke akkurat i samme skala som Leatherface og familien.

Det skal dog nevnes at en konkret bruk av opptaks- og overvåkingskameraer i historien utgjør et litt særegent trekk ved filmen, joda, men dette føles ikke heeeeelt teknisk troverdig, samt overrasker heller ikke nevneverdig i dag (eller i 2009). Preget av å være ’helt grei’ blir dermed påfallende for ”Snarveien”, uten at det altså er noe direkte fælt eller svakt ved filmen av den grunn. I den, heldigvis, voksende tradisjonen av sterk nordisk krim og grøss, både på film og tv, er slik ”Snarveien” et aldri så lite langt gjesp, selv til bare å vare en drøy time.