En ikonisk antihelt, en kvinne som enda ikke kjenner sine egne styrker og en tilsynelatende ustoppelig organisasjon med dystre hensikter veves sammen til en heftig kamp på liv og død. Agent 47 er et resultat av flere tiår med forskning og 46 tidligere kloner, nå blitt en genetisk forbedret snikmorder i eliteklassen. En organisasjon vil avsløre hans genetiske kode for å skape en hær av elitemordere, og sammen med den mystiske kvinnen må agent 47 forsøke å stoppe planene.

Som en blanding av både det ene og det andre tidligere sett på film, kokes ”Hitman: Agent 47” sammen til noe som i beste fall er råtøft og heftig for en gjeng med fjortisgutter. Regissør er Alexander Bach, en kar som debuterer innen bransjen med denne jobben, noe som i god grad synes og merkes.

Denne filmen regelrett oser, og stinker, hundre prosent produsentdrevet filmprosjekt! Det vil si, en type film som står på c-lista over prosjekter, sånn passe inntjenende økonomisk, men også dermed med null kunstneriske ambisjoner, muligens utover det å gjengi spillet 'Hitman'. Denne filmen er altså basert på spillet med samme navn, men klarer selv ikke der å gjengi noe voldsomt imponerende, verken visuelt eller historiemessig til å skille seg ut.

Like kald som Hitman selv er en følelseløs konstruert menneskedrapsmaskin, like dødt og givende gjengis også filmen stort sett. Rupert Friend i rollen som Hitman ser grei nok ut, og hans velkjente dress med rødt slips er nå litt visuelt stilig. Hans makker i Katia, spilt av Hannah Ware, er også helt grei, men disse og andre karakterer klarer aldri verken berøre oss eller engasjere nok til at man bryr seg døyten om hva som skjer. Litt bedre er det å se Zachary Quinto i rollen som badguy, men de er alle overfladiske karakterer i en historie som likner på hundre andre historier, i en film som likner på tusen andre filmer.

”Hitman: Agent 47” føles slik som totalt meningsløst produsent-crap som bare forsøker melke enda mer penger utav ivrige fjortiser. For oss voksne blir filmen så dynget av klisjéer, endeløs billig action, kampscener, skyting og mas at man sitter og gjesper etter en halv time. Det er imidlertid noen fåtalls visuelt lekre enkeltscener her, som om regissør Bach en ettermiddag ikke hadde produsentene i nakken og fikk styre skuta litt selv kanskje. Mye av handlingen foregår også i vakre Singapore, men alle disse scenene virker mer som tydelige sponsede skrytescener av byens nye flotte arkitektur, noe som gir filmen en enda flauere bismak. Alt i alt er dette gjespende kjedelige safe greier, klinisk blottet for sjarm, tiltrekningskraft eller begrunnelse nok for å bli satt opp på verdens kinoer.