---

Ingress:

En ung alenemor bor med sine to tvillingsønner på 9 år i et landlig hus i Illonois. Her blir hun en dag kontaktet av den tidligere visesheriffen på stedet som på sin side er på jakt etter den beryktede og livsfarlige Bughuul. Sheriffen tror nemlig at gården familien bor på kan være Bughuuls nyeste rekrutteringssted for små barn. Yngstemann i familien ser nemlig flere avdøde barn, og disse forsøker å dra ham inn i Bughuuls onde virkelighetsforvrengning.

Anmeldelse:

I den første ”Sinister” ble vi grepet av noen fantastisk ekle og creepy hjemmevideoer, spesielt i åpningssekvensen. Innen slutten av filmen var det avslørt hvem som sto bak det hele, og vips, så var mye av den mystikken borte. Film nummer to fortsetter i kjølvannet av hendelsene i førstefilmen, og James Ransone gjentar rollen som ex-sheriffen som forsøker å jakte på the boogeyman himself i Nick Ca…. eh, jeg mener Bughuul.

Ransones smått komiske uttrykk, skuespill og utseende oppleves både sjarmerende og litt annerledes i en slik skrekksetting, mens de andre karakterene aldri føles stort annet enn helt greie, enkle og kun høyst nødvendig skildret. Lille Robert Daniel Sloan som minstemann Dylan er imidlertid sjarmerende og troverdig, mens de øvrige barna som det etter hvert blir mange av, ikke overrasker eller skiller seg ut nevneverdig.

Og er det nå egentlig så skummelt i 2015 med en gjeng pene og søte unger med bittelitt hvitsminke i ansiktet som bare står og glor på deg, sånn really? Når de også i seg selv ikke har noe egen kraft får man mest lyst til å bare hoppe inn i filmen og knipe dem i ørene og dra dem bort. Men likevel altså, som en blanding av ”Children of the Corn” og ”Village of the Damned” styrer disse djevelske barna dansen utpå gården, etter deres onde ”fars” jernhånd. Dette er, foruten enkelte lett forutsigbare jumpscares av Bughuul himself, stort sett hva spenningen består i. Mye av problemet med ”Sinister 2” er at lufta er helt utav ballongen. Vi vet hva det går i nå, at Bughuul overbeviser utvalgte barn til å drepe sine familier, samt å filme de groteske drapene. Og nettopp her er da også denne oppfølgeren også best, nemlig i de mange ”snuff-filmene” vi får se igjennom filmen.

Med svært kreative drapsmetoder, får vi se hvordan de døde barna på gården tok livet av sine respektive familier, så jo da, det er da absolutt litt ”deilig” underholdning her. Utover disse videoene er det sjeldent følelser av voldsom uhygge på stedet, noe som gir denne tamme stemningen. Dramaet mellom Sheriffen og barnas mor, samt deres far, som forsøker å få barna tilbake etter en røff fortid, tar også for stor plass og videre også mye av brodden for spenningen. Kjemien mellom disse to voksne er til tider mer sjarmerende og god enn spenningen stort sett er, men det var vel ikke meningen i en skrekkfilm?

”Sinister” fra 2012 føltes i store deler av sin spilletid som noe litt nytt, kreativt og oppriktig fælt og bekmørkt skummelt. I denne oppfølgeren er altså katten utav sekken, vi vet hva mysteriet består i, og spenningen er dermed godt borte, dessverre, noe det ofte blir med slike filmserier. Evnen til likevel å klare å skremme burde uansett ha vært til stede for å reddet filmen som skrekkfilm, men da må man skrive en bedre historie og skifte ut regissør. Slik som det nå fremstår så virker det som regissør Ciarán Foy bare har hoppet etter Scott Derricksons mye bedre førstefilm og melket konseptet ut til noe overforklarende og lite mystiske greier.