Libby Day er den eneste overlevende etter at hun er vitne til at moren og søstrene brutalt blir drept i deres hjem. Hele 25 år retter sitter fremdeles hennes bror fengslet, grunnet hennes vitnemål som 7-åring. Men, en gruppe mennesker som er sykelig opptatt av beryktede drapssaker, kontakter Libby og vekker minnene, saken og nye spor til live i den tro om å finne den virkelige morderen.

”Dark Places” er basert på boken med samme tittel fra 2009 av Gillian Flynn, kvinnen som i 2012 skrev ”Gone Girl”. Handlingen rundt drapsmysteriet er bare noe av det vi serveres, for også tematikk som klasseskille, fattigdom og satanisk kultisme i USA på 80-tallet går igjen her. Trådene blir slik kanskje litt vel mange å holde styr på for regissør Gilles Paquet-Brenner, i hvert fall blir dette aldri i nærheten av like oppslukende som David Finchers filmmesterverk fra i fjor.

Der ”Gone Girl” på ypperlig vis ivaretok thrilleraspektet i historien, ja der kommer ”Dark Places” veldig til kort, for filmen bare tidvis føles laget som nettopp en thriller. Både handlingen, karakterene og fremdriften nærmest subber seg av gårde, og det er mørkt, dystert og tragisk, all the way. Til slutt står vi igjen og nærmest ikke bryr oss om personene og historien, mye fordi filmen ikke klarer å bygge opp verken spenning eller så alt for sympatiske karakterer. Her er det mer som om materialet ikke passer seg som film, i hvert fall ikke i noe thrillerformat, det hele er nærmest bemerkelsesverdig kaldt og døllt til tider. Dette er mer et drama, dørgende tragisk som sådan, og mer som en trist beretning om hvor utrolig kalde, kyniske og fæle vi mennesker kan være.

Det er imidlertid flust av interessant tematikk her, absolutt! Måten filmen skildrer hvor hysteriske vi mennesker kan være, baksnakkende og jævlige mot hverandre og folk, er nemlig et godt eksempel på dette og filmen viser også at man aldri skal forhåndsdømme og slå seg til ro med mindre man er hundre prosent sikker på ting i livet. Problemet med dette som film blir mer at det er så dørgende mørkt og tragisk, mens hovedrollene i Charlize Theron og Nicholas Hoult forblir for flate og lite hjertesmertende til at vi berøres nevneverdig. Da er det verre å se mor Christina Hendricks slite som firebarnsmor, men til slutt får man også problemer med å tro på henne og ting som skjer i historien.

”Dark Places” verken prøver eller lykkes godt nok som den bekmørke thrilleren den tross alt føles som på papiret og i historien. Dette kunne i andre hender fort blitt riktig så nervepirrende, men ender isteden opp som dette treige, kjedelige og tragiske menneskeportrettet, noe som i lengden bare blir alt for tungt dessverre, mer enn godt underholdende.