---

Ingress:

Spanske Victoria befinner seg i Berlin, i en by hun knapt kjenner. Hun er på ferie i byen og søker spenning og moro da hun en natt treffer på Sonne og gjengen hans. Hun og han finner raskt tonen og stemningen er herlig, men plutselig går alt fra idyll til mareritt når gjengen skal gjengjelde en farlig tjeneste til noen.

Anmeldelse:

”En natt i Berlin”, eller ”Victoria” som den heter, var ikke overraskende årets snakkis i Berlin under filmfestivalen. For det første er filmen spesiell siden den er skutt i én tagning, altså uten klipp, filmet i et strekk på 2 timer og 20 minutt. For det andre vant kameramann og fotograf i norske Sturla Brandth Grøvlen Sølvbjørnen for innsatsen. Dette er ikke rart i det hele tatt, for arbeidet er både imponerende og beundringsverdig gjennomført!

Vi møter altså på Victoria som er på nattklubb i Berlin, dansende i ekstase og glede på dansegulvet. Men hun må hjem og legge seg, hun skal opp tidlig på jobb i kafeen hvor hun bor for sommeren. Hun lar seg likevel overtale til å henge litt med sjarmerende Sonne og hans tre kamerater. Victoria og Sonne finner raskt tonene og filmens første del fremstår nærmest som en sosialrealistisk dokumentaraktig lovestory med sjarmerende skuespillere og svært troverdig setting ute i gatene i Berlin.

Historien får en kraftig vending når gjengen altså skal gjøre en tjeneste de skylder noen kriminelle, og plutselig er det snakk om ran, politijakt, stoff, pistoler og penger i omløp. Rent tematisk går vi altså over fra denne enkle sjarmerende skildringen av de unge folkene på byen, via en yrende forelskelse, til en medrivende dramatisk kamp på liv og helse. I begynnelsen er det litt slitsomt med det håndholde kameraet som følger over alt, mens handlingen tenderer mot å bli kjedelig i lengden. Vendepunktet vekker slik igjen oppmerksomheten vår godt, og videre utover engasjeres vi først og fremst takket være knakende gode, troverdige og dyktige skuespillere. Gudene vet hvor mange ganger de må ha lest manus, øvd inn scenene, for slik å få mest mulig til å sitte i disse 140 minuttene kameraet går!

Så over på nettopp kameramann Grøvlen som selv virkelig må ha hatt tunga i munnen hele tiden. Hvor skal han filme, når, og hva skal kameraet fange opp, og så videre. Det er mulig han har hatt noen på øret mens opptakene foregikk, kanskje ikke. Uansett er det et imponerende stykke arbeid fra alle de involverte å ikke rote det til mens kamera går. Når man tenker på at det kan være hundrevis av kutt, klipp og omtagninger i en vanlig spillefilm, ja så skjønner man hva krevende innsats dette må ha vært. Spesielt for Victoria, spilt av spanske Laia Costa, som også er fantastisk troverdig og naturlig i alt hun sier og foretar seg.

Likevel stusser man litt her og der, for hennes karakter er litt uforståelig mye godtroende, naiv og går lett med på ting. Dette til tross for at hun er en nylig avtroppet klassisk pianist, som har fått beskjed om at hun ikke er god nok på piano. Veien fra å gå på en høytstående musikkskole til å havne i undergrunnen i Berlin føles slik merkelig kort og kjapp, også for henne som personlighet. Hvorfor er det ikke mer vettug motstand i henne som menneske rundt det som skjer, undres man derfor.

Det er også i manuset at ”En natt i Berlin” synes å skorte mest. Foruten en litt for godtroende Victoria, er det flere steder noen merkelige ”mangler” og logikkbrudd i historien og narrativet som ikke henger helt på greip. Dette gjør helhetlig at man blant annet ikke blir så forferdelig knyttet til karakterene som man følte man begynte å bli i starten av filmen. Etter hvert er det som man mer og mer sitter der som et tvunget moralpoliti, noe som kanskje også er meningen fra regissørens side, og dømmer disse folkene til å være litt vel dumme, teite og usjarmerende enn først håpet. Oppbygningen presenterer oss nemlig for et par-tre snille karakterer her som ikke ser ut som de kunne gjort en flue fortred, så når de så gjør alt dette, ja da får man litt troverdighetsproblemer rett og slett. Selvsagt er det mye panikk, adrenalin og liknende med i bildet etter hvert, men man forandrer vel ikke personlighet så kjapt for det, gjør man? Hvor er skepsisen, fornuften og moralen til Victoria oppi alt dette for eksempel?

”En natt i Berlin” er slik en litt blandet opplevelse av en film. Historiemessig og tematisk roter den litt her og der, ja faktisk litt merkelig tydelig også noen steder. Karakterene er knakende troverdig spilt og levert skuespillermessig. Victorias natt er en oppvisning i å ta dårlige valg, så snakk om å ødelegge livet sitt over en natt liksom! Kanskje blir dette også som filmens moral og står som skrekkeksempel på hvordan ikke leve livet ditt som ung. Men, ikke alt av deres handlinger føles troverdig for det, og til slutt sitter man merkelig nok og tar seg selv i å ikke bry seg så fælt om hvordan det går med hovedpersonene. Ironisk og merkelig nok. Det mangler altså noe her i karakterformidlingen. Filmteknisk er den derimot fantastisk utført, og man må flere ganger spørre seg selv hvor mye planlegging og slik som må stå bak denne nærmest rekordlange tagningen. Som filmopplevelse tilbyr den derfor noe helt unikt, og gir en herlig annerledes godbit å tygge på i kinosalen.