Denne filmen forteller historien om Napoleons unge år. Fra ung skoleelev, til hans første bragder som militær leder.

Vi møter den unge Napoleon for første gang i skolegården, hvor Napoleon viser seg som en dyktig strateg i krigsleker. Velorganiserte snøballkriger blir overvåket av skolens lærere, og hvor de som utmerker seg i strid, får både påskjønnelse og oppmuntring. Men selv om Napoleon utviser stort talent i simulerte krigsleker, klarer han ikke å finne seg helt til rette på skolen, og havner ofte i konflikt med både medelever og autoriteter.

Etter Napoleons tid som skoleelev hopper vi ca. ti år fram i tid, til begynnelsen av den franske revolusjon (1789-1799), og Napoleons tidlige militære karriere. Frankrike selges bit for bit til Britene, noe som den svært patriotiske Napoleon ikke vil stå for. Selv med en underlegen hær, takket være god planlegging og strategi, blomstrer han som militær «kjempe», og blir snart en fryktet motstander. Filmen slutter med at Napoleon (med sin hær) rir ut for å oppfylle sin mest ambisiøse målsetning, nemlig å samle hele Europa til ett rike.

Det hersker vel ingen tvil om at dette var er et virkelig ambisiøst filmatisk storverk. En massiv og episk film. Problemet er bare at den kanskje var litt for ambisiøs. Den opprinnelige tittelen på filmen var «Napoléon vu par Abel Gance», noe som betyr at dette er Napoleon sett med øynene til Abel Gance. En sjeldent ærlig tittel må jeg si. For ja, dette er ikke noe forsøk på å skape en objektiv fremstilling av denne historiske skikkelsen. For Abel Gance var Napoleon et nasjonalt symbol, et symbol på patriotisme, og en militær helt. Så denne filmen er mer som en hyllest til Napoleon, for ikke å si ren heltedyrkelse, enn en dyptpløyende biografi. Og her kommer vi inn på mine ankepunkter ved denne filmen: Som sagt, rent filmatisk sett er dette virkelig godt gjennomført, men dessverre virker den ganske overfladisk i sin fremstilling av temaet. Vi får et innblikk i Napoleons bragder og i den politiske situasjonen, men jeg føler fortsatt ikke at jeg har fått noe mer kjennskap til personen og mennesket Napoleon. Muligens finnes det flere grunner til dette, en av grunnene kan være Abel Gance sin noe ensidige fremstilling, en annen grunn kan være at jeg ikke er i besittelse av den fullstendig uredigerte versjonen.

For det finnes mange versjoner av denne filmen. Den versjonen jeg har sett, er Francis Ford Coppola sin restaurering av filmen, sluppet i 1981 med en spilletid på 240 minutter. Mens den lengste versjonen som finnes i dag er på over 330 minutter, sluppet i 2000. Den lengste versjonen som noen sinne har eksistert av denne filmen derimot (version définitive) fra 1927, hadde en spilletid på intet mindre enn 9 timer og 22 minutter. Og man tar vel ikke munnen for full om man hevder at «version définitive» kanskje ble litt mye å svelge på en gang. Jeg sa jo at ambisjonsnivået kanskje var litt vel høyt.  På den annen side finnes det en versjon fra 1929 på bare 110 minutter, men da er vi inne på en redigering som er såpass omfattende at hele poenget med å se filmen blir fraværende.

Mitt andre ankepunkt er at filmen virker tidvis svært tørr, og litt for lang for sitt eget beste, selv med sine beskjedne 240 minutter. Igjen tar jeg forbehold om at dette kan skyldes at mye er utelatt fra den definitive versjonen, og at man kanskje hadde fått en mer dyptpløyende følelse og bedre flyt i historien om man hadde sett en lengre versjon.

Og til slutt mitt tredje ankepunkt; Sminkingen er den reneste katastrofe, og får Napoleon til å se ut som en svært lite overbevisende drag-queen.

Men det som kanskje er mest interessant med denne filmen, i alle fall fra et filmhistorisk perspektiv, er utmerket regi, den originale klippingen og Polyvision-sekvensen mot slutten av filmen. Her viser Abel Gance at han ikke er så rent lite forut for sin tid. Mot slutten av filmen forminskes bildet, og vi får tre bilder liggende side ved side på en linje. En effekt Gance oppnådde ved å bruke tre kameraer side ved side, som rullet samtidig. Og vips, skikkelig imponerende widescreen-effekt, hele 26 år før CinemaScope ble introdusert i 1953.

En filmhistorisk viktig film, men muligens litt tung og litt tørr som introduksjon til stumfilmuniverset. Om du ikke allerede har kjennskap til Abel Gance, men ønsker å utforske denne store filmkunstneren, anbefaler jeg at du starter med filmen «La roue» fra 1923 som, selv med sine 270 minutter, er en langt mer engasjerende filmopplevelse enn Napoleon.