En amerikansk forfatter reiser til England og et gammelt ødeliggende herskapshus for å få inspirasjon til sin nye bok. Han har også veddet med sin forlegger om å klare å skrive en ny klassiker der på bare 24 timer. Når han ankommer stedet, merker han imidlertid at han ikke er helt alene i huset. Både tjenestefolk og stadige nye gjester trer frem og befolker huset. Hva er det egentlig som skjer i dette gamle huset?!

Dette aldri så lille, og nok for de fleste, ukjente spøkelsesaktige skrekkmysteriet har navn som Christopher Lee og Vincent Price i sentrale roller. Begge er i stor grad kjent for nettopp haugen med slike mørke, gotiske skrekkfilmer, og nylig avdøde Lee er selvsagt ruvende og autoritær også i denne filmen. Rent karaktermessig er han, ei heller de andre, så veldig uforglemmelig dog, til det er filmen både alt for lite spisset, sær eller storslått både historiemessig og filmatisk.

Regissør Pete Walker var også mest kjent for å lage skrekkruller, gjerne med autoritær behandling av kvinnelige karakterer. Likevel er det mindre å spore av dette i ”House of the Long Shadows”. Hovedkarakteren er altså forfatteren Kenneth Magee, spilt av Desi Arnaz Jr. Hans ankomst til den britiske mørke og stemningsfulle herskapsvillaen får fart på sakene i huset, og plutselig er det som om hele bygningen kommer til live igjen. Mens han forsøker å skrive på boka si, så dukker det opp hele 8 gjester utover kvelden, og med alle samlet i spisestuen blir det etter hvert klart at det er en helt konkret grunn til at de alle er samlet der nettopp denne kvelden.

Det skal nemlig vise seg at det er husets originale eiere og familie som er samlet igjen, etter flere årtier i adskillelse. Familien ble nemlig skilt og splittet etter krigen, og nå skal de gjenforenes, dog med en helt spesiell hensikt fore, som ikke skal røpes her. Midt oppi dette merkelige havner altså stakkars Magee som hele tiden blir avbrutt i sin maskinskriving. Når det gjelder familiemedlemmene så er det en del man lurer på rent aldersmessig når eldstemann i huset liksom skal være faren og ha tre barn, barn som alle er maks 10 år yngre enn ham selv, noe som også synes utseendemessig. Når også flere av mannfolka er ganske så like hverandre, ja da tar det en stund før man klarer å sortere hvem som er hvem i dette huset. Selv Lee og Price klarer liksom ikke skille seg så mye ut som vi har sett dem gjøre så mange andre ganger.

Første delen av filmen er sakte og veldig oppbyggende treg. Selve hovedhistorien kommer liksom ikke i gang før langt uti filmen. Når dette dog skjer, er det imidlertid med en stor og grotesk forandring. Plutselig begynner en etter en av folkene i huset å bli drept! Endelig kommer huset og den ganske så klassisk gammeldagse spøkelseshus-stemningen til sin rett. ”House of the Long Shadows” kan for øvrig minne om en haug liknende filmer hvor handlingen er lagt til et mørkt, gotisk og skummelt stemningspreget stort hus. En form for humor er det også spyttet inn her, og man kan slik fort tenke på filmer som ”Clue” og ”Murder by Death”, begge preget av et krimmysterium tilsatt vidd og humor, i et klassisk Agatha Christie-liknende plot rundt hvem som er morderen. Denne gang er det imidlertid en eller to twister i historien som man ikke helt ser komme, noe som blant annet gjør filmen underholdende og severdig i seg selv. Den brutale vendingen i historien midtveis gjør filmen også plutselig litt grotesk og småskummel, noe den da også virkelig trenger på dette tidspunkt, og man blir slik heldigvis nysgjerrig på dette rare plottet.

Når dette er sagt… ”House of the Long Shadows” er i dag verken særlig skummel eller voldsomt medrivende. Filmteknisk overrasker den ikke noe særlig, og regi og kameraarbeid virker helt elementært enkel. Filmen er også, som så mange andre spenningsfilmer laget før 90-tallet, spekket og dynket i ulogiskheter, urealistiske handlingsmønstre av karakterer, samt et beleilig preg over historien som gjør at den mirakuløst går opp, noe som aldri hadde kunnet skje i virkeligheten. Å kalle den for smart er derfor å overdrive kraftig. Men det var liksom litt sånn film var før i tiden, man var ikke så nøye på detaljer, realisme og troverdige narrative løp. Så får det helle være i de mer nostalgiske, filmatiske og skuespillermessige innslagene at filmen underholder i dag, slik som i en rimelig herlig gammeldags stemning i dette huset, enkelte mystiske personer som man blir nysgjerrige på, samt at denne u-svingen i handlingen og twistene løfter det hele opp og får oss til å tenke at man bare må ta dette for hva det er. Gjør man nettopp dette, og samtidig like slike eldre skrekkmysterier, ja så kan man fort kose seg godt med denne severdige ”House of the Long Shadows”.