---

Terningkast:


Ingress:

Livet til Simon og Robyn blir satt på en intens prøve når en gammel skolekamerat av Simon begynner å levere mystiske gaver på døra deres. En grusom hemmelighet blir videre avslørt, og spørsmål rundt hvem som best kjenner hvem dukker raskt opp.

Anmeldelse:

Når Simon får ny jobb flytter han sammen med Robyn til ny by, får nytt hus, og de starter et nytt kapittel i livene sine. Men, fortiden innhenter dem igjen når Simons gamle skolevenn Gordo altså plutselig starter med å være innpåsliten og rar, gir dem gaver og kommer på flere uannonserte besøk. Utviklingen og sannhetene som dukker opp gjør at Robyn blir nødt til å gå forholdet mellom mannen sin og Gordo nærmere etter i sømmene. Det hun finner er sjokkerende.

Av og til dukker det opp en film som både overrasker, tilfredsstiller og gir deg en skikkelig uggen opplevelse i kinosetet. ”The Gift” er en slik en. Som en slags blanding av David Fincher- og Hitchcock-aktige grep, føringer og tematikk, utforskes relasjonene mellom disse menneskene på en så troverdig, dyp og spennende måte at man blir veldig revet med!

Skuespiller Joel Edgerton debuterer som regissør med denne thrilleren, han har også skrevet manus og han spiller selv rollen som den litt merkelige, mystiske og småcreepy Gordo. Og for en regidebut! Mot ham står Jason Bateman og Rebecca Hall som Simon og Robyn. Det er en gledelig overraskelse å se Jason Bateman her, både fordi han i serien ”Arrested Development” og i filmene ”Horrible Bosses” var en ganske kjedelig og streit fyr som den tørre og alltid snusfornuftige typen mann. Her viser han imidlertid at han virkelig kan spille utover dette og passer perfekt inn i denne karakteren som den også tilsynelatende stabile og fornuftig dyktige foretningsmannen som likevel blir innhentet av fortiden. Rebecca Hall er minst like sterk og god i en karakter som mye er svært ulik ham. Robyn er nemlig den mer naivt snille, underdanige og hjertegode dama, en person som prøver ta merkelige Gordo i forsvar, men som virkelig må gå i seg selv og utfordre seg i møtet med det som skjer.

Det er svært mye som imponerer og treffer godt i ”The Gift”. Se for eksempel på skuespillet, i replikkavleveringer, i de små nyansene i ansiktsuttrykk, kommunikasjonen mellom Simon, Robyn og Gordo, og den troverdigheten som leveres rundt dette. Man sitter nesten og rødmer i kinosetet over de flaue situasjonene, den ekle usikkerheten som oppstår når man får følelsen av at noen lyger, ikke er helt som man tror, og liknende. Dette skaper videre en uggen og ekkel stemning som gjør at man hele tiden sitter som på vakt, hjernen tenker så det knaker, forsøker å pusle sammen biter rundt hvem som er hvem, hvem som snakker sant, og liknende. Vi kjenner dessuten alle en type som Gordo, en type person som ikke kan ta hint, er innpåsliten og merkelig, har rare sosiale antenner. Men hvor går grensen for denne rarheten, den eventuelle galheten og psykopaten i en slik person? Eller er det vår egen forhåndsdømming og fantasi som overdriver i møtet med slike mennesker, for kanskje er han ikke sånn som vi frykter likevel?

Nettopp dette og denne usikkerheten som oppstår rundt Gordo er noe som etter hvert nærmest driver Robyn til galskap, og følgende må hun grave frem sannheten bak denne mannen. På veien serverer Edgerton oss, foruten et bra skuespill selv, en herlig tilbaketrukket, nøysom og forsiktig økende spenning som aldri faller for fristelsen å pøse på med verken øredøvende spenningsmusikk, utallige jump-scares eller billige skremmeeffekter. Dette resulterer gledelig nok i at det nettopp blir noen meget effektive jump-scares de få gangene de faktisk kommer! Ellers blir også de rolige scenene virkningsfulle, når man sitter som på nåler, fordi man forventer at nettopp noe plutselig skal skje. Denne meget beherskede og fornuftige bruken/ikke-bruken av skremmetaktikk gjør filmen utrolig godt og tilfører ”The Gift” en beundringsverdig velbalansert og smakfull stil som psykologisk thriller.

”The Gift” er som spenningsfilm ubehagelig på mange plan. Det psykologiske spillet og relasjonene mellom hovedkarakterene formidles knallbra og overbevisende, i en historie som i seg selv er velskrevet og smart overraskende, helt frem til slutten. Det er også så mye man kan kjenne seg igjen i her at man slik blir ytterligere sugd inn i historien. Dette er en historie om usikkerheten som oppstår rundt folk man trodde man kjente, men som kanskje har både det ene og det andre å skjule. ”The Gift” er glatt en av årets gledeligste overraskelser av en sterk thriller i gaten Finchers ”Gone Girl” og "Seven", uten at disse likner alt for mye på hverandre, men er noe lik i stemning, utvikling og spenning. Hvis Joel Edgerton fortsetter å regissere og skrive filmer som dette er det bare å glede seg til neste film fra denne karen.