---

Ingress:

Thomas og hans nye venner må finne ledetråder om den onde og mystiske organisasjonen ’OND’ som sto bak hendelsene i forrige film. Reisen tar dem nå til Svimark, et øde og utbrent landskap fylt med utenkelige hindringer.

Anmeldelse:

Vi fortsetter altså der vi slapp i ”Dødens Labyrint”, når et helikopter fører ungdommene vekk fra labyrinten og de videre føres ned i en underjordisk bunker hvor de blir beordret til å gjennomgå en haug med tester i laboratoriene. Vår helt i Thomas synes mer enn noen gang å ta grep, være uredd og virkelig aldri gi opp sin frihet og livssituasjon. Både han, samt karakterene rundt ham, er dog rimelig enkle og smått stereotypiske, ja kanskje enda mer enn i førstefilmen.

Men, det er fremdeles også mye mystikk og ting vi ikke får vite her i dette merkelige universet, for vi vet verken hva som skjer eller venter ungdommene rundt neste sving, noe som kanskje også er denne filmseriens største styrke, selv midt oppi de enkle og klisjéaktige grepene som tydelige bad guys og sett-det-før-grep innad i den narrative utviklingen. Ekstra pluss blir det denne gang at også noen riktig så ekle og skremmende skapninger jakter på våre venner, morsomt nok på norsk oversatt til ’skrullinger’, og det i et forrykende tempo. Her er nemlig mye action, og enkelte scener er knallbra gjort.

Universet i ”Maze Runner”- filmene er også, for de som liker dette, herlig mørkt og dystopisk. Her er det blottet fra klein, urealistisk humor og vidd, heldigvis. Men, likevel ser vi flust av andre tåpeligheter, som klassiske selvsagtheter som at man skriker ’fortsett å løpe’ og ’hold ut!’ mens man kjemper for livet. Ellers er det også mange små men irriterende forenkla ”hopp” og brudd i handlingen, som bare for å forenkle det til for filmen, for å slippe å måtte vise alt det slitsomme disse stakkars folkene må igjennom og heller bare hoppe frem til hovedhendelser.

Alt i alt er det en for så vidt handlingsspekket og interessant skildring vi får her i denne andrefilmen. Universet er tidvis riktig godt fylt med et spenn av karakterer, allianser og klassiske motpoler som skaper en nerve og driv til hele galskapen, og dette føles fremdeles langt voksnere enn mye liknende fra Hollywood. Likevel føles hovedpersonene alt for kalde og flate til at vi bryr oss særlig døyten om dem, sånn egentlig. Da er det bedre at filmen er visuelt slående dystopisk, ja nesten litt ”Mad Max”-aktig i denne ørkenverdenen, samt at noen skikkelig fæle zombieliknende jævler setter litt spissen på ting. Riktig helt noe ”Hunger Games”-nivå snakker vi fremdeles ikke her, men kanskje blir neste kapittel enda bedre?