I 1996 fikk en ekspedisjon på Mount Everest katastrofale følger og hvor flere fjellklatrere mistet livet. Denne sanne historien er om folkene som forsøkte å ta seg til topps på verdens høyeste fjell mens en av tidenes verste snøstormer der fant sted.

Det er derfor litt av en fortelling regissør Baltasar Kormákur skal formidle her, med både halsbrekkende stunts, tagninger og overblikksbilder fra verdens høyeste fjell. Det er tidvis veldig vanskelig å se hva som er gjort foran en greenscreen, eller på locations i Nepal, alpene og på Everest selv. Bildene er på sitt beste gispende breathtaking, og særlig grunnet at filmen er i 3D. På sitt ”kjedeligste” kan mang en scene fint være skutt i studio, for alt jeg vet. Sammen føles det i hvertfall ganske så troverdig for elementer som sminke, snøstorm og lyd tilfører et audiovisuelt bilde som bergtar og overbeviser.

Denne typen ekspedisjon blir fra første stund noe litt fremmedgjørende og rart, eventuelt eksotisk og spennende, for oss som ser på. De aller færreste har erfaringer med slik type fjellklatring, og følgende er det både godt å se regissør Kormákor ha dette ganske så typiske filmspråket og karaktertegningene som han har. På den annen side føles de enkelte karakterenes egenart og særegne typer å drukne litt i alle som er med. De lykkes blant annet ikke nok i å gjøre seg forstått rundt hvorfor de drives så voldsomt mot fjellet, selv om vi skjønner det delvis. Igjen står karakterer som verken føles særlig dype eller bergtagende, og det hjelper heller ikke på at store stjerner som Keira Knightley, Robin Wright, Jake Gyllenhaal, Josh Brolin, Sam Worthington, Emily Watson, med flere, gestalter dem. Det er rett og slett et voldsomt stjernespekket cast her, men å se dem i disse stort sett enkle rollene føles litt rart og meningsløst liksom. Hadde man hatt ukjente skuespillere i rollene, ja så hadde det liksom blitt mer troverdig også.

”Everest” er enkelt sagt best på sitt mest spektakulære, eksempelvis når naturkreftene slår inn, svimlende bilder fra verdens tak, både i vakkert solskinn og i et helvetes stormvær. Menneskene her er bare sånn passe interessante, og relasjonene mellom dem så enkle, at man får følelser av nærmest såpeoperaaktige takter. Videre føler man ikke så alt for mye for stakkarene der oppe på fjellet heller.

Enda mindre rørende blir det også når disse ikke når inn til hjertene våre, også fordi de jo i seg selv som personer er fæle eksempler på hvor egoistiske og selvrealiserende egosentriske vi mennesker kan være. Sagt på en annen måte, om man legger ut på en slik livsfarlig tur, ja så skal det desto mer til for å få sympati når det går galt. ”Everest” blir slik en todelt opplevelse, men en film som om ikke annet byr på et fascinerende storslått bilde på denne typen naturopplevelser og bragder, for beundringsverdig er denne historien også, i hvert fall med tanke på de som overlevde dette marerittet.