---

Terningkast:


Ingress:

Kameratene Knudsen og Ludvigsen bor inni en togtunnel hvor de har en grevling i taket og synger, spiller og småkjekler om det meste. En dag får trubadurene plutselig besøk av en ung dame som faller av toget, inne i deres tunnel. Amanda er datter av professor Felle som er tatt til fange av den fæle Rasputin som vil ha ham til å lage et grusomt serum som gjør mennesker til marionetter. Trønderkameratene må hjelpe Amanda med å redde faren som er fanget, i Bergen!

Anmeldelse:

Det har tatt sin tid å få laget ”Knudsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin”. Planene for filmen går helt tilbake til 1985, mens filmarbeidet til regissør Rasmus A. Sivertsen og Rune Spaans har foregått i årevis. Nå er den i hvert fall her, og de har laget en animasjon som glimter til med både frisk, freidig og herlig rett fra levra-manus.

Noe av dette kan kanskje tilæres stemmene til John Brungot (Knudsen) og Hermann Sabado (Ludvigsen) som visstnok improviserte en del under innspillingen. Resultatet er i hvert fall at man godt klarer å få frem kontrasten mellom Knudsens overtydelige bondetrøndersk, og Ludvigsens langt penere bydialekt. På både sjarmerende, morsomt og vittig vis, men også litt irriterende og fordomsfullt vis, blir derfor dette radarparet veldig underholdende som hovedkarakterer.

Gledelig er det også at mange av bikarakterene, som også gjøres av kjente personer, er friskt stemmesatt, særlig med tanke på bruk av dialekter. På morsomt og smått spydig vis brukes trøndersk, bergensk og nordlandsdialekter på en måte som underholder både stor og små. I det hele tatt har filmen en god balanse mellom gullkorn for voksen og barn og treffer slik godt som familieunderholdning.

Rent visuelt og animasjonsmessig er det varierende det som serveres. På sitt verste ser filmen og enkelte scener ut som å ha blitt laget som et dataspill på 90-tallet, på sitt beste glitrer den i mer fyldig, bedre kvalitetsmessig animasjon. Det er spesielt i de sterke herlige fargene, samt enkelte figurers uttrykk, at filmen virkelig glimter til og lyser godt. Tidvis blir det til og med nesten nærmere surrealistisk galskap i neonfarger og en sær syretrippliknende handling, men heldigvis kommer man da ned på jorden etter hvert!

Styrken til denne filmen ligger helt klart i det kjente rundt Knudsen og Ludvigsen, deres musikk og univers, humoren og deres Trondheimsbaserte feste. Spørsmålet blir slik videre om hvorvidt filmen blir litt intern, mest for trøndere og kjennere av trubadurene. Selvsagt vil man ha best utbytte av dette om man kjenner det igjen, men grunnet blant annet bruken av landets dialekter vil filmen også nå godt ut til resten av Norge. Som toppen av kaka er det nettopp de herlige og uforglemmelige sangene som binder det hele sammen og som sikrer filmen den uimotståelige sjarmen som den har fått!