Stella er en jente som er på full fart inn i ungdomstiden. Hennes største forbilde er storesøsteren Katja, en tilsynelatende vellykket og dyktig kunstløperske som synes helt perfekt. En dag oppdager Stella at Katja har spiseforstyrrelser og skjuler det for alle. Hun blir satt i klem mellom å hjelpe søsteren å holde det skjult, eller å fortelle det til noen, og Stellas verden snus opp ned.

Svenske regissør Sanna Lenkens debutfilm dette. Og slik sett er det ekstra lett å bli imponert over dette både rørende, sterke og treffende bildet på både oppvekstutfordringer, spiseforstyrrelser, men kanskje særlig det sterke søsterforholdet som formidles.

I hovedrollene som søstrene står den 11 år gamle Rebecka Josephson og den eldre Amy Deasismont, kanskje bedre kjent som artisten Amy Diamond. Sistnevnte har den litt ”enkle”, vanlige og stereotypiske storesøsterrollen, selv om Deasismonts skuespill både er fortreffelig og troverdig. Josephsons skuespill, tilstedeværelse og sjarmerende personlighet, er likevel den virkelige stjernen i filmen, for lille Rebecka stjeler dette showet til gangs og er primus motor for hele filmen!

Det er i det hele tatt mye enkelt, rett frem-aktig narrativt her, samt mange rolige scener, både sorgtunge og vanskelige, men også flere vittige og sjarmerende. Med Rebecka Josephson med i nærmest samtlige scener, får hun mye skjermtid, noe som likevel ikke irriterer. Hun er som sagt så herlig ærlig, sjarmerende i overgangen barn/ungdom, samt har blikk og timing enkelte steder som bare treffer blink! Uten henne hadde ”Min lille søster” bare blitt helt grei, og egentlig kun det.

For, filmen går aldri voldsomt dypt, verken i spiseforstyrrelsesproblematikken, ei heller i søsterrelasjonene, men skildrer heller det mer overflatiske, enkle og rørende innad i familien. En ellers også litt overenkel behandling og skildring av de voksne, særlig deres foreldre, irriterer litt all den tid disse virker litt vel selvopptatt og nærmest ikke legger merke til at eldstedatteren verken spiser middagen sin eller at hun sitter og skjelver av energimangel til bords. Det er selvsagt enkelt å sitte og påpeke dette utenifra, som seer, men moralen får da tydeligvis bli at man må være tøffere til å snakke med barna sine, og kanskje er da også dette meningen med mye av filmen.

”Min lille søster” er absolutt sterkest i sin nære og tette skildring av lille Stella, det å se henne ta inn over seg det som skjer med sin storesøster og forbilde. Hun sliter voldsomt selv, mye fordi hun ikke vet hvordan hun skal takle situasjonen der hun er i skvis mellom søsteren og foreldrene. Slik blir også dette en historie og bilde på hvor voldsomt et slikt problem som spiseforstyrrelser også kan bli for de pårørende og nære. Stella er i tillegg rake motsetningen til Katja, hun er lubben og elsker mat, så kontrasten blir slik ekstra påfallende og vanskelig for Stella.

Lenkens film er til syvende og sist en herlig vellykket blanding av sterke menneskelige kvaliteter og filmatiske vibber som drama, tragedie og komedie, smeltet sammen til noe svært sjarmerende, rørende og tankevekkende. Josephsons veslevoksne sjarm smelter hjerter og tematikken er sterk og vond med tanke på dem de rammer i virkeligheten. ”Min lille søster” er dessuten noe så sjeldent som et barne- og søsterportrett, som også godt viser spiseforstyrrelsesproblematikk og ikke minst hvordan små barn kan ha det, midt oppi dette og oss voksnes egoistiske hverdag og sysler. Filmen fremstår ikke minst derfor også som en svært viktig film, på vegne av barn og ungdom, samt selvsagt som en tankevekker for oss voksne.