Sjakklegenden Bobby Fischer fra USA forbereder seg til den legendariske VM-kampen mot russiske Boris Spassky. I 1972 ble tidenes sjakkparti gjennomført, mens fenomenet Bobby Fischer spilte mot erkerivalen Spassky, og hvor Fischer på brettet kjempet den kalde krigen, men i hodet kjempet sin egen tøffe mentale kamp.

Regissør Edward Zwick står bak respektable filmer som ”Lidenskapens pris”, ”Den siste samurai” og ”Blood Diamond”. I ”Pawn Sacrifice" skildres livet og personen Bobby Fischer som det geniet og unike sjakktalentet han var, men også hva han slet med privat i mentale og psykiske stadig større utfordringer. Som person blir vi kjent med en svært så bestemt ung herremann, helt ned i barnealderen, en gutt som nok både bar på sinne og frustrasjon for blant annet å ha blitt forlatt av faren og værende igjen med moren. Hans ømfintlighet for lyder og bråk, hans enorme vare oppmerksomhet mot disse, samt selvsagt sjakkbrettet, gjorde ham dog også mer og mer gal utover i livet.

Filmen skildrer altså hans vei mot storhet og ikke minst veien til den legendariske sjakkampen på Island i 1972, en kamp som også var en viktig politisk brikke under den kalde krigen. Krysningen og dobbeltheten i nettopp dette spillet formidles formidabelt av regissør Zwick, og til å være en film om sjakk, ja så må dette sies å være ganske godt utbrodert, spenningsoppbygget og satt i sammen som en variert og rik skildring av fenomenet Fischer, det politiske bildet på tiden, med mer.

Tidskoloritt, svake passende 60- og 70-tallsfarger i bildene, samt musikkbruken, føles svært gjennomarbeidet. Legg også til innblandet arkivopptak, bilder, tv- og nyhetssendinger som krydrer dette ytterligere. Hvorvidt filmen som helhet er så fælt interessant for den allmenne mannen i gata er derimot vanskeligere å si, for filmen er tidvis både tung, seig og treig, tross alt.

Men som portrett og biografi er ”Pawn Sacrifice” uansett svært dedikert og gjennomarbeidet, med en Tobey Maguire i hovedrollen som overbeviser stort som en karakter hvis balanse og overgang mellom geni og gal synes skremmende svært liten flere steder. Dette er også et bilde på tiden, samt hvordan vi (kanskje særlig amerikanerne) forguder store stjerner, dyrker og behandler dem og nærmest selv sliter dem ut, noe Fischer også ble et grelt eksempel på.