Ben Whittaker er en 70 år gammel enkemann som finner pensjonisttilværelsen kjedelig om han ikke har nok å holde på med. Han søker en dag på en seniorstilling for et internettfirma, noe som bringer ham i kontakt og etter hvert også i vennskap med selskapets sjef og grunder i den langt yngre Jules Ostin.

Ringrev Robert De Niro og Anne Hathaway spiller mot hverandre i denne lette dramakomedien, signert Nancy Meyers. Sistnevnte har skildret mang en lettbeint behandling av mennesker, blant annet i sine ”The Holiday” og ”It’s Complicated”. I ”The Intern” blandes ung og eldre arbeidskraft til noe tidvis sjarmerende, vittig og herlig skjønn forening, hvor blant annet Ben og Jules totalt forkjellige erfaringer, arbeidsmåter, stiler og historie gir grobunn for flere gode scener og scenarioer. Det er for eksempel både morsomt og rørende å se måten dagens tekniske arbeidshverdag og sosiale medie-dominerte hverdag skaper vittige hendelser og sjarm, på begge sider av alderstrinnene her.

Vel så ofte resulterer dette dog også i enkelte kleine, overtydelige og derfor ikke riktig så morsomme scener, noe som i det store og hele gir filmen en både enkel og bare sånn passe morsom tone. Ikke noe galt i dette for så vidt, for ”The Intern” prøver da heller aldri å være verken gapskrattende hysterisk morsom, ei heller noe sylskarp tidsbilde eller satire, bare noe mer sånn midt imellom. Da er det lettere å sette pris på faktum som at regissør og manusforfatter Meyers bevisst og noe overtydelig akter å vise mye av dagens moderne samfunn, hvor far er hjemmeværende ”husfrue”, mens mor er i hardtarbeidende sjefsjobb. Litt vel overtydelig og ufrivillig komisk blir det dog når Jules ektemann ber henne slokke lyset på soverommet fordi han er alt for trøtt og sliten for sex, etter en tung dag som hjemmeværende far. Dette er i likestillingens tegn fullstendig lovlig og hjertelig velkommen selvsagt, men effekten blir litt rar når den er så tydelig gjort om i kjønnsrollene her.

Ikke alt treffer altså spikeren i den tidvis fengende historien her. Samspillet mellom De Niro og Hathaway er derimot godt og rørende, noe som ikke er vanskelig å skjønne, med hennes store mørke dådyrøyne og hans sjarmerende snille smil. Sammen utgjør de dessuten noe befriende sjeldent innen underholdningsfilm, nemlig i dette fokuset på at samarbeid mellom ung og gammel både kan være givende, sterkt og fullstendig mulig, til forskjell fra hvordan samfunnet vel strengt tatt ofte egentlig behandler særlig eldre folk som vil jobbe, men som ofte blir tvunget ut av jobb og yrker til fordel for yngre arbeidskraft.

”The Intern” blir slik vanskelig å bli grinete på, til det er den så alt for uskyldig og hjertevarmt velmenende til at man kan bli sur på dette. Tematisk settes fingeren på mye tankevekkende, mens den befriende behandlingen av dagens moderne arbeidsplass, familie, kjønnsroller, med mer, føles fullstendig riktig og godt å overvære. En litt langdrøy film, som godt kunne ha klippet og stramt inn litt her og der, sjarmerer likevel godt med hovedrollene og viser en De Niro som selv langt i fra synes å være ferdig med sin karriere, som skuespiller. Filmen er dessuten bedre enn mange av hans siste filmer innen drama- og komediesjiktet, så bare det er et pluss her, og enkelte scener er direkte sterke spesielt med tanke på generasjonsforskjeller, (u)likheter og tidsbilder. Helhetlig føles filmen dog mer som en enkel lettvekter, som aldri slår hardt i bordet, men som likevel har mye viktig og godt på hjertet rett og slett.