Året er 1991, to dristige menn har vervet seg til et nytt vitenskapelig eksperiment. Planen er at disse to skal fryses ned, for så å bli vekket etter tre år i dvale. Etter svært vellykkede forsøk med primater, er det nå tid for å teste dette på mennesker. Men ikke alt går etter planen, for når disse to omsider blir tint opp igjen, er det en ganske så annerledes verden de våkner opp til. For mens disse to har ligget i den dypeste søvn, har menneskeheten vært opptatt med å utslette seg selv i en apokalyptisk og totalt ødeleggende verdenskrig. Når våre to menn omsider kommer til hektene igjen, oppdager de at søvnen som skulle vare i tre år, har vart i hele 53 år. Menn er nå en utryddet rase, og verden (eller det lille som er igjen av den) er styrt av kvinner. På grunn av jordens totale ødeleggelse, befinner menneskene seg nå i et gigantisk underjordisk kompleks.

La meg bare begynne med å si, at du ikke skal la deg lure av den mildt sagt tåpelige tittelen på denne filmen. For dette er på ingen måte en sexfiksert film, og dette har fint lite med erotikk å gjøre. Det er tre korte scener som inneholder pupp, og et par (svært) korte scener med ‘full frontal nudity’. Og selv disse scenene har ikke fokusert særlig på det faktum at det befinner seg en naken kvinne foran kamera, men behandler dette som den største selvfølgelighet, uten å dvele. Ordet «sex» (Polsk: «Seks») i tittelen refererer til ordets rette betydning, som betyr ‘kjønn’.

Det er jo en viss interessekonflikt som oppstår når to menn med enkelte sjåvinistiske tendenser plutselig befinner seg i en verden styrt av kvinner. For selv om dette nok kan virke som en våt drøm for enkelte, en tanke som også disse to prøvekaninene er inne på, skal det vise seg at de nå befinner seg i et skikkelig marerittaktig helvete. For «menn» representerer den reneste ondskap for disse kvinnene, som holder befolkningen oppe ved kunstig befruktning og kloning. Og når det plutselig dukker opp to mannlige eksemplar av den menneskelige rase, som forstyrrer hele balansen, står valget mellom avlivning eller kjønnsskifte. Mens enkelte instanser på sin side, ønsker å bruke dem som forsøksdyr. Så hvordan flykter man, når verden utenfor er øde, radioaktiv og ubeboelig?

Så når vi nå kan skrinlegge alle seksuelle assosiasjoner tittelen bringer på banen, kan vi kanskje se filmen som det fabelaktige, dystopiske science fiction verket dette faktisk er. Polsk science fiction er jo ikke noe man har fått for mye av akkurat, men denne filmen representerer sin sjanger på mesterlig vis.

Skuespillet er upåklagelig, og teoriene som blir presentert er såpass godt gjennomtenkt og plausible, at filmen til tross for et, i utgangspunktet lite sannsynlig opplegg, blir både engasjerende og troverdig. Dette er utvilsomt en film som var langt forut for sin tid, både i utførelse og teori, og jeg kan se at det er mange senere filmskapere som har latt seg inspirere av denne filmen på flere områder. Ikke minst gjør dette seg gjeldende hos Mike Judge med filmen «Idiocracy» (2006). Men listen er nok lang. Forut for sin tid er den også ved at den kommer seeren i forkjøpet, ved å lansere teorier om hallusinasjoner som en bivirkning av nedfrysningseksperimentet. Dette gjør at vi som seer aldri kan være helt sikker på om det vi ser faktisk skjer, er drøm eller en hallusinasjon.

Mange filmer, både før og etter denne, har prøvd å takle temaet om en kvinnestyrt verden men det er få som kan skryte på seg å være like vellykkede. Kulissene er utmerkede, og effektene er nedtonede, men desto mer troverdige. Her har man ikke tatt helt av og pøst på med sinnrikt effektmakeri, men man har brukt sine midler på en suveren måte, og skapt en fremragende illusjon.

I utgangspunktet en satirisk komedie, men den polske humoren kan vel best beskrives som ganske tørr, men dog tidvis humreverdig. Under flukten oppdager våre to mannlige eksemplarer en utbrytergruppe som lever i en grotte under hovedkomplekset, og i kaoset som oppstår får vi et innslag av slapstick og bløtkakehumor, som vi godt kunne klart oss uten (bløtkakehumor kan vi ALLTID klare oss uten). Men heldigvis drar ikke dette ut, og det hele er over ganske kjapt, og vi er snart tilbake i filmens handling.

Stemningen i filmen er fantastisk. Siden dette egentlig er en komedie, har den en viss følelse av noe lekent og lettsindig, samtidig som den både føles marerittaktig og klaustrofobisk. Ikke helt ulikt Terry Gilliams «Brazil» (1985).

Dette er en av Polens aller største filmsuksesser gjennom tidene, men dessverre er den relativt ukjent i vesten. Liker du dystopiske filmer, ja da kan denne trygt anbefales. Dette er en liten perle av en film, som bare venter på at du skal oppdage den.