Det har gått fem år siden sist, og Frank og Casper har kommet til et veiskille. Vennskapet deres settes på en prøve når Frank, nå hjemmeværende tobarnsfar, ikke lenger har like mye tid til å være med bestekameraten Casper. Sistnevnte er som vanlig singel og yr, og deres to forskjellige livsstiler sliter på vennskapet. Casper flytter likeså godt derfor til Los Angeles, og sentrale spørsmål rundt vennskap og tilgivelse blir gjeldende mellom dem i tiden fremover.

Oppfølgeren til den populære forrige filmen ”Klovn – the movie” er her. Filmens første del setter fingeren på interessante aspekter, både rundt vennskap generelt, mannfolk spesifikt, og problemstillinger vedrørende ekteskap, hverdag og livets gang som nok svært mange kan kjenne seg igjen i. Dette føles bra og trivelig, og litt morsomt er det faktisk også innimellom. Så flytter altså Casper til Hollywood for å forsøke seg på et nytt liv og karriere. Hans vennskap med Frank synes dødt, men Frank reiser etter og forsøker  å redde ”ekteskapet” mellom to klovner som har holdt sammen i evigheter.

I LA bys det på et par virkelige kjendiser, som sanger Adam Levine og skuespiller Isla Fischer, samt noen andre bikarakterer, inkludert en stor hund. Flere velkjente sære og kleine hendelser utspiller seg selvsagt, og pikk, fitte og knullefaktoren er like mye til stede som alltid i denne serien. Hjemme i København sitter den strenge, fornuftige men bisure kona til Frank, mens altså klovnepappaen selv lever livet i LA en stund. Hva som skjer videre skal ikke røpes her, men la oss bare si det er mindre interessant å engasjere seg følelsesmessig i verken usjarmerende Casper, ei heller i stakkars Frank som vi heller ikke klarer synes særlig synd på fordi han er så tafatt, irriterende dum og heller ikke har baller til å stå opp får seg selv. Skuespiller Frank Hvam ser rar ut og er litt morsom rent utseendemessig og leverer tidvis morsomme replikker, men dette er mest i de små øyeblikkene. De store, kleint flaue scenene er dessverre bare sånn passe morsomme denne gang, scener vi dessuten ser komme lang tid i forveien. Interessant nok føler man seg selv stokk dum når man serveres slik mindre smart humor. Frekt ass!

”Klovn forever” er dessuten heller ikke noe kinofilm. Her er ingen storslåtte scener som rettferdiggjør filmen som kinomateriale, for hele historien som utspiller seg hadde passet perfekt inn i tv-serien med samme navn. Slik også den norske plagiatserien ”Helt Perfekt” har en mindre intelligent mann i hovedrollen, ja slik er altså også vår danske tulling Frank. Det er sikkert mange som finner dette morsomt, men i lengden blir det aldri mer enn tidvis humrende, gjenkjennende og flaut dette her. Franks tafatte vesen gir grobunn for alle de ”morsomme” situasjonene, kun for at alle poengene og vitsene altså skal gå opp. Det er billig.

Filmen funker best når den harselerer og problematiserer den typiske streite hverdagen, hvor sider som nettopp vennskap mellom to mannfolk ofte må vike plass for familielivets ihjelslitende gang, samt at sexliv, romantikk og øvrig sosial omgang også lider slik. Dessverre overlesses bare resten av filmen av de sedvanlige klovnestrekene, noen riktig så nasty, andre ikke noe å heve øyenbrynene over i det hele tatt, og da faller også selvsagt kvaliteten i filmen. Enkelte fine stunder mellom Frank og Casper viser nesten glimt av sjarm og gjenkjennelig kameratskap innimellom gitt, men for så bare å bli prompet eller knullet bort like fort som de oppsto. Og så, til slutt… Er det lov å bli fornærmet på vegne av eget kjønn, når mennene fremstilles så dumme, mens damene tilsvarende er sure og usjarmerende? Må man da være like dum selv, for å synes dette er morsomt? De lærde strides nok fortsatt om dette innen humor.