Kjærlighetssyke Doktor Proktor har reist tilbake i tid for å endre historien. Han vil nemlig stoppe bryllupet mellom sin elskede Juliette og den fæle Claude Cliché, men blir isteden fanget i tiden. Lise og Bulle må dermed trå til og reiser etter i tidsbadekaret for å hjelpe.

På veien får de hilse på blant andre Napoleon, Jeanne d’Arc, den franske revolusjonen og en haug andre kjente historiske elementer. Borte er Kristoffer Joner som Proktor selv, inne er Gard B.Eidsvold, mens også Atle Antonsen, Kristin Grue og Helén Vikstvedt er blant navnene på tidsreisen. Regi er igjen av Arild Fröhlich som følger opp suksessen med denne nokså annerledes andrefilmen.

”Tidsbadekaret”, igjen basert på boka av Jo Nesbø, er nemlig veldig annerledes i tematikk, for denne gang reiser våre venner altså i Proktors tidsbadekar frem og tilbake i tiden og besøker kjente og mindre kjente personligheter og historiske milepæler. Som en slags dagens versjon av Brødrene Dahls tidsmaskin og andre tidsreiser gjort på film og tv, kommer denne versjonen litt tregt i gang og i starten er det også filmatisk et litt nølende og dvaskt uttrykk over Fröhlichs film. Men så skjer det ene og det andre i en historie som både er variert, underholdende og morsom, noe som løfter filmen veldig utover.

Ja riktig så små tilløp til småfrekk humor, manus og karakterer glitrer også til, som for eksempel i den frekke Claude Cliché, eller den herlige skrulla av ei heks som Vikstvedt spiller. Dermed blir det faktisk også noe for oss voksne å tygge på, selv om barna selvsagt vil få langt større utbytte av dette greiene her. Det er noe veldig lekent, fantasirikt og godt filmatisk underholdende løst over både historien til Nesbø og Fröhlichs regi som til sammen gjør Doktor Proktors historier livlige og morsomme.

Her er også en leken behandling av både navn, kjente historiske karakterer og ikke minst det franske språket. Filmspråket selv glimter også tidvis til med morsomme løsninger innen effekter og variasjoner av små og storslåtte scener. Ja tidvis føles dette nesten som en slags norsk variant av ”Den fabelaktige Amelié fra Montmartre” i den friske regien og den surrealistiske handlingen. ”Doktor Proktors tidsbadekar” føles slik også både større og mer heidundrende underholdende enn førstefilmen, til tross for en noe treig start. Som oppfølger tilfører den noe mer, noe nytt og utvider horisontene i denne filmserien. Bra! Mulig boka til Nesbø er enda større og ambisiøs, men filmen oppleves også litt slik, og det føles absolutt trengende og godt med en sånn vill historie innen norsk barnefilm.